Det opprinnelige skiltet så slik ut:

I dag har de færreste kunnskap om hvilken plass de fire og et halvt årene i Asker har i Prøysens liv og virke. Om det kan vi lese mer i to artikler av askerbøringene Nils Johan Rud og Karl Nilsen i Asker og Bærum historielags årbok for 1984. Nils Johan Rud var redaktør av «Magasinet for Alle» 1932-1970, og publiserte i 1940 den første Prøysen-novellen, «Nytt liv». Hos Nils Johan Rud er vi «med griskokken (Alf Prøysen) ut i det askeladd-eventyret som ble hans.» Vi møter «Underholderen på Lokalet, trubaduren og musikanten til lørdagsdansen, revymakeren og sjarmøren i Ernst Rolf-stil på de små scener... i lånte kostymer, mer eller mindre tilfeldige øvelser for en som skulle bli den store gledessprederen i landet.»

Etter flere år som gårdsarbeider på Kløfta og i Sørum kommer Alf Prøysen i november 1941 til Oslo. Han er blitt godtatt som revyviseforfatter på Dovrehallen, hovedstadens folkeligste teaterscene. Men når han ankommer Oslo med visetekster «både under armen og i barmen» for å skrive kontrakt med teatersjef Hansy Petra, ligger Dovrehallen øde etter en brann.
Fra Dovrehallen gikk veien til Aagot og Tor Wøien på Vøien gård i Asker hvor han fikk jobb som gårdsgutt (griskokk og fjøsrøkter). Om møtet med Vøien fortalte Alf Prøysen siden en gang: «Så kom je tel en merkelig gard. Det var ingen stor gard med premiebesetning, en måtte tøye seg og dra høyet igjennom mange glugger før det kom i krøtterkjeften.»

Årene på Vøyen ble det en veksttid for Alf Prøysen, hos et husbondsfolk som sjøl dyrket sangen og musikken. (Aagot Wøien var organist i Asker kirke). Ikke langt fra Vøien lå Statens Småbrukslærerskole på Sem. Nils Johan Rud skriver: «Sem-studentene trengte gjestekrefter til sin rent indre kulturaktivitet,.... De rådde over egen teaterscene og kunne spille revyer såpass frimodige at de ble kalt illegale. (Med nazimakten på Skaugum som nær nabo.)» «Alf Prøysen kom inn i dette miljøet, fordi det straks gikk det ryet av den nye fjøskaren borti Vøien, at han var slik en visemaker og sanger. Akkompagnere seg sjøl på torader eller gitar kunne han også.» «Og her slapp da Alf Prøysen til med noe av det han så å si hadde brent inne med etter Dovrehall-katastrofen. Både som tekstforfatter og som gjestende stjerne i ensemblet.»

Det var mens han arbeidet på Vøien at han skrev de fleste av novellene som i 1945 ble gitt ut av Høvik Bokhandel med tittel «Dørstokken heme». Den ble godt tatt imot. Rud fortsetter: «Kommet så langt, som til å se seg virkeliggjort i bokform, hadde fjøsrøkteren forlatt drengekammerset på Vøien og dikteren leid seg inn på hybel i Undelstadveien i det samme Asker. Så var det gjort!» Heretter skulle han vie seg sangen og skrivingen. I 1946 spilte han i Oslostudentenes revy Ad Undas i Studentersamfundet, og hans Trygve Lie-parodi «Når man ser det hele lite grann fra oven» ble en landeplage på radio, og var det første tilløpet til at Prøysen ble kjendis.

Så gir vi ordet til Karl Nilsen som i årboka skriver:

Alf Prøysen som «revyartist» og husdikter i Asker

«Foranstående artikkel av Nils Johan Rud ble skrevet for Ringsaker Historielags årbok 1982. Stoffet er imidlertid så «askerbefengt» at det også fortjener å bli gjengitt i vårt årsskrift. (Referert ovenfor. red.anm.) For å friske opp minnene fra Prøysens kombinerte fjøsrøkter- og revytid på Vøien og Sem-skolen i Asker har vi funnet frem til flere visestumper og illustrasjoner fra krigstidens nærmest illegale løyer på daværende Statens Småbrukerlærerskoles scene - eller, som skolen het på folkemunne, «Statens Små». Visene ble skrevet mellom øktene i gårdsjobben på Vøien. Det var forresten helt tilfeldig at han havnet der. Gjennom arbeidskontoret i Oslo ble han hentet til Asker, og ble på Vøien i 4,5 år til høsten 1945. 1941 skrev han til vennen Knut Fjæstad på Ringsaker blant annet «Vøien er en alminnelig gård med feil og fortrinn som alle andre». «Opp i otta og bustete bøling på bås, for å si det i sagastil, når jeg først har begynt». «Tenk, Nils Johan Rud bor like ved Asker stasjon. Jeg har ennå ikke sett ham, men får jeg se ham, skal jeg gå bort å presentere meg. Det er vel ikke påhengelig det vel? Så mange rosende ord som han har ofret på meg gjennom tidene, og jeg har aldri vært i redaksjonen, så han kjenner meg ikke». Men hvilket hell at han havnet på Vøien, tross krig og dystre tider. Her fikk han samkvem med gårds-husmoren, tidligere kirkeorganist og pianist, Aagot Wøyen.

På nabogården, Sem-skolen, ble det kontakt mellom Prøysen og daværende
elev og senere professor Arnljot Høyland som ikke bare spilte piano, men også satte musikk til et par av Prøysens udødelige viser. I alt 4 revyer satte han opp i dette miljøet. Denne teatervirksomhet, var utenkelig uten hans nærvær, humør, oppfinnsomhet og talent. Riktignok er mange av visene dilettantiske. Han hadde ennu ikke funnet seg selv og sin stil. Men glimtvis slipper han seg løs, og vi gjenkjenner Prøysens helt spesielle form og manér i strofene. Vi unner oss gleden av å nynne et par av visene. Melodien til den senere folkekjære visa «Julekveldsvisa» ble komponert på Sem av Høyland, men første gang anvendt for en annen vise, «Lærlingevisa » til vårrevyen 1945: 

Je er en liten lærling som gikk på gamle Sem
Nå har je vørte utlært, nå skal je rese hem.
Men fyst så vil je spørja om de vil høre på
ei vise om de minste ta alle «Statens Små».

Je kom hit som en fåme og skjønte ingenting.
Og gjorde arbe unda når je vart satt i sving.
Nå har je lært meg fremmedord je itte kunne da,
det er no som heter tempo, det ska du aller ha.

Han far er stiv og ryggstøl og driv en liten gard.
Der går han bøygd og luker, og onna den er hard.
Nå ska'n få rette ryggen og lære ta sin gutt:
Det er bare domt å luke når graset er for stutt.

Je har ei lita jinte og når vi tok farvel
så prøvde vi å klemme, men fekk det itte tel.
Men nå ska hu få kursus i klemming, smask og smell
for je har lært ved brua hår'ende hæljekvell.

Men Alf Prøysen tok også del i andre arrangementer enn revyene.
Den såkalte «Grautvisa» ble laget til en avslutningsfest for skolens håndverker-elever. Det ble servert rømmegrøt med smørøye for anledningen. Også her aner vi Prøysens stil og uttrykksmåte. I første verset skriver han om «Tommeliten» som drar på frierferd med mor si til slottet langt borte i det blå for å få prinsessen. Men i andre verset får vi «Tommelitens» sørgelige endelikt, bokstavelig talt servert på et fat:

Grautvisa, mel.: «Å kjøre vatten»

Og kongen helsa på båe to,
Og so kom dotter has på tråkka.
Ho såg på Tommelmann, og ho lo,
eg trur ho lika han, den dokka.
So vart det brurelag, og som de veit,
so fekk dei rømmegraut, og den var heit,
og Tommelmann
vart burte han,
han datt i smørauge og drokna!

Og her i kvell sitt det mang ein gut
som gjorde spellopper so vide.
No hev han havna på Sem til slutt
med ei prinsesse ved si side.
Men i sitt auge som er brånt i graut
der drokner ingen som er stor og kaut
Men jenta ho
hev auger to
der skal vi drokne alle saman!

Kilder:
Asker og Bærum historielag. Skrift 25, 1984
Asker og Bærum historielag. Skrift 35, 1996

Redigert av Jan Erik Røed, mars 2021