Av Karl Nilsen

Familien holdt til i Kølabonn over et kvart sekel fra 1904 til malerens død i 1933. I lange tider av året trakk han seg tilbake hit for å finne ro, godt gjemt fra hovedstadens larm. Men de fant ham likevel - og han likte det. Ikke så få ledende skribenter og malere har snublet seg frem i kutråkkene over til Kølabonn. Hvem har ikke smilt av Herman Wildenveys beskrivelse av tidenes og Vestmarkas mest omtalte spleiselag der oppe en St. Hanskveld i 1911. Ved andre leiligheter kunne Arne og Hulda Garborg komme stampende inn medbringende sendingskurv på heilnorsk maner. Garborgs hadde alltid noe godt med seg, husket sønnen, orlogskaptein Knut Folkestad da vi snakket sammen på marinebasen i Horten for 25 år siden. Nå er også han for lengst død. Men jeg fikk se noen raske skisser fra Semsvanns-området. Fotografier ville blekne mot de humørfylte blyantstrekene hans. Alle uvesentlige detaljer var ute latt.
I noen få streker hadde han fanget inn øyeblikks-scener. Ikke minst huskes en skisse av noen ålefiskende fylliker på et skjær i Semsvannet. En praktfull kveldsstemning midtsommers.
Folkestad skar hull i uthustaket for å skaffe overlys i sitt improviserte atelier.
Som fast medarbeider i Tidens Tegn gjennom en årrekke nådde han langt inn i folkevrimmelen med sine epistler godt spekket med vittige skisser fra egen hånd. Han førte et lett, slentrende språk, selv om pennen kunne være skarp nok.
Maleriene hans, mange av dem laget i Kølabonn eller på Sem, er av et hell annet slag enn de øvrige Asker-naturalisters. Hans dyre­ skildringer, helst fra hønsegården, er kanskje hva folk flest forbinder med Folkestad. Mange av nabolagets høner ble festet til lerretet med Folkestads fargesprakende pensel. «Men kostbar ble nå høna til slutt», sa husmannen på naboplassen Svendsrud, da bildet omsider havnet i pengesterke hender.
Alt dette blir man minnet om her foran husene i Kølabonn. De er godt gjemt blant skogens trær. Man sender noen takkens tanker til familien Rød som har holdt all denne herligheten vedlike i nesten 50 år, fra 1945. Her er løpende reparasjoner blitt utført, med pietet og nennsom hånd, også til glede for oss som flakker forbi. Ben­ny Holtsmark og senere kommunen står som eier, Rød som leier.

Artiklen ble opprinnelig publisert i Askermotiver (1991)

Bernhard Dorotheus Folkestad ble født i London 13. juni 1879. Faren Abraham Folkestad var emissær ved sjømannsmisjonen der. I begynnelsen av 1880-årene flytter familien tilbake til Norge og slår seg ned i Drammen der Abraham etterhvert blir fattigforstander. I 1902 gifter Bernhard seg med Kari Selvig fra Drammen. De får barna Knut født 1903, Mildred født 1904 og Ellen som ble født i Asker i 1906. Kari døde av hjertelammelse på Kølabånn i 1926, og fra 1927 og fram til sin død i 1933, bodde Bernhard Folkestad sammen med malerinnen Ingeborg (Ingse) Gude, Ivo Caprinos mor.

Som maler hadde Bernhard Folkestad sin rikeste og mest produktive periode fra 1905 til ca. 1920. Hans malerier ble innkjøpt av flere norske og utenlandske gallerier. I 1910-1911 hadde han utstillinger i Berlin og København sammen blant andre Ludvik Karsten.  Bernhard Folkestad utførte også større dekorasjoner. Den første bestilling fikk han av Johan Anker i Vollen. Dekorasjonene var til Anker's spisestue på Lillehaugen. 
Hvis han trengte plass til å male større bilder, fikk han låne lokale av Holtsmark på Sem Landbruksskole.

Som det kommer fram av artikkelen nedenfor, var Bernhard Folkestad ivrig opptatt av å feste høns til lerretet. Dette var også et yndet motiv for Torstein Torsteinson, også han drammenser og askerbøring. Bysbarna var venner, og den 3 år eldre Torsteinson kalte Folkestad for hønsetjuv, «han forkvakler mine høner!»

I 1921 ble hans første essay publisert i Tidens Tegn, og fra da av utfoldet han seg mer som skribent enn maler. I et intervju i anledning hans femtiårsdag sier han: «Det jeg har skrevet, er i grunnen bare umalte motiver.» Sønnen Knut fortalte i et intervju at hvis ikke faren hadde skrevet, hadde de sultet i hjel!
Historiene ble etter hvert samlet i fire bøker. Sønnen Knut samlet i 1967 et utvalg av essayene i boka Sol og morild

Bernhard og Herman
Bernhard Folkestad ble oppmerksom på Herman Portås da han kom til Drammen som 16-åring fra Nedre Eiker. Den senere Wildenvey var i ferd med å finne seg selv som poet. Allerede i 1902 fikk han utgitt sin første lille diktsamling Campanula i byen der Folkestad bodde. Wildenvey var 6 år yngre enn sin senere venn og svirebror. I 1904 ble det i Drammens Tidende annonsert en pengeinnsamling slik at Folkestad kunne få reise til USA sammen med Wildenvey. Dette ble det ikke noe av. Han var far til to små barn.
Hermann Wildenvey besøkte ikke bare Bernhard Folkestad i Asker. Han var også livlig gjest hos Wilhelm Roede og han hustru Soffi Lasson Drachmann på Hval gård. Diktet "Poplene på Val"  er fra et av besøkene. Han ble også sett i kunstnermiljøet på Borgen.
St. Hansfeiringen på Kølabånn må ha skjedd i 1908. Wildenvey skrev om den i 1909. Bernhard Folkestad skrev ned sin versjon mange år senere. Vi må selv bestemme hvem vi tror mest på etter å ha lest denne artikkelen av Fredrikke Hegnar von Ubisch.

Bernhard Folkestad på Kølabonn i Asker

Av Fredrikke Hegnar von Ubisch

Sommeren 1996 hadde Asker Museum en utstilling om maleren og skribenten Bernhard Folkestad. Et upublisert manus som sønnen Knut hadde, og et foredrag av barnebarnet Bernhard Folkestad jr. er foranledningen for denne artikkelen.

Det var et rent tilfelle at Bernhard Folkestad kom til Asker og Kølabonn. Faren hans, Abraham Folkestad var fattigforstander i Drammen, og gjennom faren fikk Bernhard mulighet til å øke sine magre inntekter. Bernhard fulgte pasienter som var rolige sinnslidende, men som ikke kunne klare seg selv, til folk på gårdene. En slik kar skulle «settes bort» i Asker. Da fikk han høre at Holtsmark på Tveter gård hadde en husmannsplass som skulle nedlegges, og at den kanskje kunne fås rimelig. Forhandlingenes gang kjennes ikke, men saken endte med at Bernhard og konen Kari med to barn kom til Kølabonn i 1905. Bernt Holtsmark ble Bernhard' s beskytter og meget kjære venn. Han oppmuntrer ham og støtter ham med bestillinger.

På Kølabonn fikk Bernhard arbeidsro. Han fikk laget atelier med taklys i den gamle, lille låven, og i stallen ble det verksted. I 1907 holdt Bernhard sin første store separarutstilling som ble hans gjennombrudd. Fattigdommen gjorde han oppfinnsom. Han brukte høns og haner som modeller fordi de var fargerike og billige. Han er da også kjent som «hønsemaleren».

En av husmennene under Tveter gård hadde høns som han ville selge fordi de var gamle. Bernhard kjøpte den «utsøkte» samling av høns for kr. 5,- som var mange penger i 1905. Bernhard skriver i en av sine mange artikler:
«Jeg førte mine skatter hjem i to kurver. Det var seks høner og en hane. På veien regnet jeg ut hva for velstand her skulle bli! Konen med eggene og hennes regnestykke var det rene nulleri mot mitt! Ved hjemkomsten slapp jeg mine fanger ut på tunet. Det ble så festlig mellom de små hus. Herregud! Noen spankulerende hvite italienere var det ikke. Men det var da høns - og mine!
For en handel jeg hadde gjort! Noe slarvet pjank av spraglet minorkas og bærumsbastarder som gikk baklengs av elde og jukset av seg et egg i måneden, og det åt de selv! Men når de satt i solen og plukket og goet seg, kunne de stråle som paradisfugler. De gjorde det så vakkert og levelig her ute i ødet. Vi levet oss godt sammen. Selv om deres egg var sjeldne som lys fra klar himmel, så var de flinke modeller og mangt et lerret måtte til.

Et par år etter traff jeg gamle Ola husmann. Han spurte så frekt og vennlig efter hønsene? «Jo, utmerket», sa jeg, «De værper så det står etter! Særlig den vesle brune». «Næ, er'e mulig! Værper dom!» sa han alldeles overrasket. Men han tok seg i det: «Ja, dom værpa støytelig hos meg au», sa han og smilte liksom vemodig ved minnet. «Ho, din gamle rev!» Men jeg fikk hevn! Jeg fortalte ham at jeg hadde fått 1000 kroner for et bilde av de gamle hønsene hans. Det ble solgt til Nasjonalgalleriet, «Høns i høstsol ».
«Nei dægeren, var det så'n fin rase lell da», sa han og ble litt gusten. Og han fikk nag til meg i sitt hjerte. Han angret stygt på handelen!»

På Kølabonn samlet det seg etter­ hvert mange venner - de fleste malere, men også diktere, og det som særpreget dem var gleden! Det er særlig en St. Hans-feiring som tydeligvis ikke så lett ble glemt. For både Herman Wildenvey og Bernhard Folkestad skrev om denne spesielle St.Hans-kvelden mange år senere - som dere vil se - i hver sin versjon.

Bernhard Folkestads versjon:
«Kari og Bernhard rigget i stand et veldig bål til St. Hans' ære. Så dukket gjestene opp. To sortebrødre* fra byen, hvor de hadde fordrevet tiden med dobbel og spill. 
Herman kom fra Oscarsborg hvor han tjenestegjorde som soldat. Det var ikke hans leve­ brød! Det var nærmest gresshoppens. Han fulgte den flittige maurs munn­ held: «Har du sunget i sommer, får du danse i vinter!» Han var ellers smukt anlagt, hadde en sirlig håndskrift og var meget kvinnekjær! Han var som skapt til å skrive vers, hvilket han gjorde - til egen og andres store glede.

(*sortebrødre må her bety svirebrødre. Ludvig Karsten er den ene, Surre Larsen er maleren Halvdan Larsen (1883-1915). Karsten betegnes også som svartepeder, Surre-Larsen som kløverknekt)

To sortebrødre derimot var av annen årgang.
Ludvig Karsten led av øyenslyst - men han var ikke ganske snill. - Han kunne foreta seg ting som kunne få hårene til å reise seg på et negerhode. Til gjengjeld kunne han male bilder så smukke og fremragende at folk som ikke skjønte seg på denslags, løp sin vei i forferdelse! Den andre svartepeder var Surre-Larsen. Vel var hans talent ikke stort, dog hadde han en merkelig evne til å være med på alt - en ikke ringe egenskap.
Vennene ble bevertet på det hjerteligste. De leiret seg rundt bålet i fest og gammen i den skjønne skjærsommer­ natt og priste livet - uten større engstelse for dagen i morgen. De hadde det fredelig som en altertavle. Kun Karsten var noe urolig. Som sagt - han var ikke bare snill! Han fant en regnorm som var oppe og luftet seg. «Fryser du?» sa sparknekt. «Du trenger kanskje litt varme?» Og så tok han regnormen, rullet den inn i tobakk og fylte sin pipe med det!- og la en glo på og pattet på pipen. «Er du varm nå? eller svir det litt?»

Herman likte ikke denne historien. Hans ømme naturhjerte opprørtes. Sparknekt Karsten skulle et lite ærend blant buskene - og Herman fulgte hans ferd mellom trærne og tenkte på regnormen. Plutselig var han over Sparknekt, endevendte ham så de lange ben kippet mot den lyse nattehimmel og spaserte vekk med ham gjennom krattet. Herman var i sin ungdom sterk som et troll. Det bar mot bålet, Sparknekt freste. Han holdt seg fast i lyngtopper og briskebusker

Intet nyttet! Herman gikk bersærker­ gang! På hue i bålet! Karsten forsøkte å frelse sitt åsyn. Gnistene føyk! Men klart gjennom skrik og ståk lød Her­ mans røst: «Jeg tenker det svir jeg!». Kløverknekt Surre hjalp til, han brukte munn som en konstabel - men sanitet måtte til, søster Kari pillet kullstykker av hans hender. De var vablete som fattigmannsbakkels kokt i smult. Hendene ble innballert i mose som holdtes kjølig med whisky. Surre-Lar­ sen styrket seg selv og sin svidde sortebroder med mangt et beger. Etter strabasene var Herman blitt mektig beruset. Han ble ført til sitt natteleie, han forsøkte å kvede - men han sov allerede.

Kari og Bernhard slukket ilden på forstandig vis og ønsket Guds fred over egnen. Kun en måltrost svarte. Natten forsvant, som også St. Hans­ netter gjør. Det var dekket frokostbord i skyggen av huset.  Men så var det Herman. Han var våknet med en tunge som en dundyne. Han sto og størknet i morgensolen, glippet med øynene.  Svaiet!  «Har du noe øl?» «Ja, det ligger i bekken». 

Bekken kom fra en iskold olle og var stedets kjøleskap. Herman ramlet derned, fant sin flaske og sukket seg tilbake. Han trakk flasken opp, fylte et stort glass til randen - og sendte det hele - med et forventningsfullt  smil rett ned! Hele leskedrikken. Da ble han askegrå  -  snappet  efter  luft og visket halvkvalt: «Var  dette  øl?» Det snustes til det tømte glass: «Grisen, du har slukt all akevitten vår!» Da skrek han: «Ja, er det ikke det jeg sier at i bekken er alle flasker grå!» Den forbrente Karsten kom til. For første gang utfoldet han  medfølelsens hvite banner.  Han så på sin bøddel fra i aftes og sa: «Stikk finger'n i halsen for svingende!» Herman vendte seg langsomt mot ham. «Nei takk, bordet fanger, lagt kort skal ligge!» Nedbøyet over livets  tilskikkelser  klatret han bort i skogbrynet og overga seg til sin skjebne».

Jonsoknatt
(Tilegnet Bernhard Folkestad) 1909.

Det var fest hos Bernhard Folkestad, - en St. Hans kveld forresten.
Det var ildkalas på Kølabånn og fest i bunn og grunn.
Det var bare kommet karer, - men fru Kari laget festen –
med sitt strålende humør og med sin lattermilde munn.
Det var sommer over Asker,
denne fagre plett på jord,
som en bytrett sjel fornyer!
(En blir lei av glass og flasker,
inne i byer
hvor en bor! –)

Det var duft av or og hegg og hele hagan stod så lubben,
og det drev av herlig ange og essens fra eng og kratt,
og på bålet blev det slengt den ene feite tyrikubben
på den andre, så det gnistra ned fra himlen der vi satt.
Og i bekkens blanke olle
bare sånn et steinkast vekk
lå det akevitt og øler
som blev holdt sånn passe kolde,
Å, for en kjøler,
sånn en bekk !

Det var flasker nok i flaskebekken, - lageret var varig!
Noen drakk og noen sloss og spente raukrok og dro krok.
Det var hanene som trådte litt i vingen for fru Kari,
som forresten gikk og la sig – så fornuftig. søt og klok ….
Og så satt vi der alene,
bare karer da måtru.
Og han Bernard, han fortalte
mange skrøner som var pene,
nei, som han malte! –
Og vi lo.

Og så køiet vi i gresset, -- eller inne på en låve
og jeg husker ikke bedre, enn at jeg blev vekket først –
slik en sankthansnatt blir ingen riktig edru av å sove
særlig ikke hvis en vekkes av en ørkenløvetørst !
Vi begynte straks å vandre
efter flasker i vår bekk,
men de hadde samme letten,
og de lignet sterkt hverandre:
Tenk, etiketten
var skylt vekk!

"Vel, gi fan i etiketten ! Trekk dem op og kom med glasser!
Det var Bernhard som var ute alt, – og alt på vei til bys.
Og det fyltes øl i pjolterglass, en flaske hver, – det passer, –
men jeg så den halve pilsen som ble skjenkt mig, var så lys….
Nevermind, sa alle sammen,
skål for munter santhanshelj!
Men så var det det fordømte,
det var bare enske drammen
som jeg tømte
i en svelj!

Det var Lysholms akevitt jeg hadde drukket ut som pilsen,
og jeg tenkte: – "Det blir døden, dette lyse livets vann."
Bernhard skrek da han så glasset og forstod min siste hilsen:
"Stikk da fingrene i halsen, få det op så fort du kan!"
Og i panisk bondeanger,
men med gryende humør,
midt idet jeg skulde pigge
sa jeg bare:" Bordet fanger!
Lagt kort skal ligge,
nu som før."

Jeg slapp fra det også denne gang og mange ganger siden,
men det kostet kanskje noe – for en regnes jo for gal.
Ikke mindre må jeg minnes denne natten hele tiden, –
den var middelaldernorsk, – og kanskje internasjonal.
Dette vil De vel fortolke
som skandale! Very well!
Kommer slike ting på tale
vil jeg si til hele folket:
"Hold min skandale
for Dem selv!"

Fra Herman Wildenveys “Samlede dikt III.”

Her er utdrag fra en annen sommernatt:

Sommernat
av Bernhard Folkestad
(fra Blaa Hjul og andre ting, Kristiania 1923)

Sommernat i juni, sent i juni! Guldregn er ikke mere. Syrin er ikke mere. Kastanjens fakler er for lenge siden sluknet. Hegg og rødtjørn er bare et minde. St.Hans er stegen til himlen med røken fra sine egne baal og blus: men nogen av os sitter igjen paa en veranda mellem roser og keiserkroner og – Gud være lovet – kjølige pjoltere....
Vi røker. Vi drikker. Vi snakker. Om Wildenvey, om Olaf Bull, om domkirken før og nu. Om malerkunst og Thiis og Krogh og Haug. Vi skaaler, og det er nydelig at se paa, hvordan alle de glas flyr opp som en flok blinkende fugle og sagte og eftertænktsomt daler ned igjen paa bordets flate.
……….

Gaar og driver op gjennem Hvalstaddalen. En gjøk galer. Klokken er to. Skaugumaasen ruger brat og blaa mot den gyldenhvite nordhimmel. Det er sødt at høre gjøken nu engang! «Jeg kunde slet ikke sove for nattergalens røst». -Jo takk! En ganske annen lyd snerrer ind gjennom den tause nat. Jeg lytter. Aker og eng lytter. Det er slaamaskinen. Nu meier de denne sommeren ned også.

Tung om hjertet slenger jeg meg ned paa græsvolden ved Semsvand. Jeg ser utover indsjøen. Vandstanden er lav i aar. Nye skjær er dukket op. Ute paa et av dem danser tre fulde byfiskere frem og tilbake over de runde stene. De har baal og kaffekjel og stive runde hatter. Med de herligste bevægelser tumler de med fiskestængerne, som de holder ut i vandet paa en maate, som vil de invitere aborren til heller aa bite paa den end paa kroken. Tjo! Skriker herrene og slaar seg paa laarene. Tjo! ……………..

Nu var det pludselig et nyt liv under utfoldelse der ute paa skjæret. En av de fulde hadde faat en aal! Det var ogsaa et syn. For det første kunde mannen ikke gripe til naar aalen slang forbi. For det andet turde han ikke ta i den, naar anledningen var der, og for det tredje kunde han ikke staa ordentlig paa benene. Saa maatte de andre hjælpe. De ikke bare prøvde aa ta den, de talte til den. De skrek. Din krøllete langfleis! Din forgjortade hakkedøling. Her skal du se sola din bændelorm. Fankern!...
De tre herrer var nu om hverandre i et rulte. ... De skrek og truet den elendige. Den skulle stenes. De snørfulde silhouetter løftet kampesten mot himlen og stenet ned om aalen saa de dat! De var overlykkelige.
Hjemme på mit eget tun er det stille……………..

Fredrikke Hegnar von Ubisch er ekte askerbøring, født i 1956. Hun er museumsbestyrer ved Asker Museum siden 1984. Fredrikke har gjennom utallige artikler og foredrag gjort Askers historie kjent for sine sambygdinger. I 2012 ga hun ut boka Asker - denne fagre plett på jord.

Revidert av Jan Erik Røed og Jon Christofersen mars 2021

Intervju med sønnen Knut Folkestad i Drammens Tidende 29. april 1967.