Om Gustav Wentzel

Nils Gustav Wentzel var født i oktober 1859 og vokste opp i Gamlebyen i Christiania. Faren var salmakermester og Gustav var eldst av syv barn. Faren gikk konkurs, men jobbet seg opp igjen og familien flyttet til Pilestredet.
Slekten Wentzel var kommet til Norge i begynnelsen av 1700-tallet sammen med flere andre glassblåsere, vervet fra Bøhmen til glassverket på Nøstetangen og senere på Hadeland.

Gustavs foreldre hadde bestemt at han skulle bli murmester eller arkitekt, (det var gode tider for dem i byggeboomen i Kristiania) og da måtte han i murerlære først, men lysten på murerfaget var liten. Da han var ferdig med svenneprøven i 1879 la han murerskjeen til side, grep penselen og ble antatt som elev på Knut Bergsliens malerskole.

Gustav var i Paris med Statens reisestipend for kunstnere da han traff den ni år yngre Kitty Bætzmann. Hun forelsket seg i den flotte karen og giftet seg med med ham 17. mai 1889 bare 21 år gammel. Som nygifte reiste Gustav og Kitty hjem til Norge, slo seg ned hos familien i Pilestredet, og Gustav dro på studieturer til Setesdal og Hallingdal for å male.
Fra Setesdal stammer et av hans mest kjente bilder: Dans i Setesdal.

I 1890 fikk de sitt første barn, sønnen Jørgen, og i 1896, da de var vel installert i Asker, kom sønnen Bjørn.

Om Kitty Wentzel

Kitty Wentzel var født 9. august 1868. Kitty, eller Christiane Marie som hun egentlig het, var en verdensdame og ingen hvem som helst: Hulda Garborg har beskrevet henne som en mellomting mellom en kristianiabohem, og den katolske trosbekjennelse.

 

Kitty Wentzel var datter av Karen Marie Fougner. Karen Marie var skuespillerinne og hadde vært gift før med en skuespillerkollega som het Jacob Prom. Kitty husket godt morens fortelling om den vanskelige tiden i Bergen. Prom hadde nemlig fire barn fra et tidligere ekteskap.

Etter sin første kones død flyttet Jacob Prom fra Bergen til Trondheim, der han ble en entusiastisk støttespiller for et norsk teater i byen. Han giftet seg igjen med den 23 år gamle Karen Marie Fougner. Ekteskapet varte bare i to år; Jacob Prom dør i 1865, bare 34 år gammel. Tilbake står en ung enke med fire stebarn og ett spebarn født etter Jacobs død, Jacoba Ellen Prom. Karen Marie tar med seg sin datter Ellen inn i et nytt ekteskap med redaktør Fredrik Bætzmann. De andre Prom-barna blir spredt for alle vinder.

Fredrik Bætzmann var redaktør i Dagbladet og Aftenposten og veldig teaterinteressert. Han ble Kittys far. Kitty bodde, fra hun var fire år, aldri fast sammen med sine foreldre. Som småbarn bodde hun først i Bergen, så hos bestemor Bætzmann i Trondheim, og da bestemor døde, og grandtantene fryktet at de ikke kunne holde styr på et så «urolig og eventyrlystent» barn, ble hun, syv år gammel, satt bort til familien til sine halvsøstre, Ragna og Ellen Prom i Christiania.

Så ble faren utenriksredaktør i Paris for Aftenposten, og familien flyttet til Paris. Der bodde Kitty på katolsk klosterskole hos St. Josephs-søstrene til hun var 16 år. Senere skrev hun at «de årene jeg tilbrakte der, hører til de beste mitt liv». Hun utdannet seg så til skulptør og prøvde seg også på de skrå bredder. I Paris vanket hun i litterære kretser; hun var venninne med Bjørnstjerne Bjørnsons datter Bergljot, venn med barna til Aleksander Kielland og med sønnene til Jonas Lie; Mons og Erik. Erik traff hun igjen senere som nabo til Arne og Hulda Garborg på Labråten.

Familien Wentzel var omgangsvenner med Jonas og Thomasine Lie som alltid hadde landsmenn på besøk og der spiste de søndagsmiddag. Hos Lies ble hun kjent med folk som Harriet Backer, Kitty Kielland og Arne Garborg. Og Gustav Wentzel.

Til Asker

Da Gustav og Kitty Wentzel flyttet til Asker i 1894 var Kitty 26 år gammel. De bodde først på Hasselbakken 1894-1902, senere på Nordre Borgen fra 1904.

Gustav og Kitty begynte sitt samliv med to tomme hender; to små kofferter rommet alt de eide. «Mor spurte meg da vi giftet oss», skriver Kitty, «hva jeg helst ville ha, fest eller penger. Og selvfølgelig valgte jeg fest».

Kitty og Gustav Wentzel var fylt av glede og optimisme da de kom til sitt nye hjem i Asker i 1894. Fra første stund ble de tatt vel imot av naboene på Askergårdene og fant seg snart til rette. De fikk mange nære venner og ble etterhvert en del av det som senere er kalt Askerkretsen; det kulturpolitiske og intellektuelle miljøet rundt Hulda og Arne Garborgs hjem på Labråten.
Kitty skriver varmt om naboene i sin memoarbok, særlig om kirkesanger og skolelærer Jørgen Næss, far til den senere distriktslege Øyvind Næss som eide Askers første automobil, og hans hustru Mathilde som satt mange år i kommunestyret.

Kitty Wentzel hadde ikke bare sin egen familie rundt seg i Asker. På Drengsrud bodde hennes onkel Kristian Fougner, som var hennes mors bror og hans kone Petra Fougner, som har fått en vei oppkalt etter seg på Borgen. Kristian Fougner var kommandørkaptein i marinen, men hadde fått avbrutt sin karriere og han og Petra hadde vært ute etter et sted å slå seg ned og begynne et nytt liv. Petra var nær venninne av Kitty og det var Kitty som tipset dem om at ordføreren i Asker, Johan Drengsrud, hadde planer om å selge gården sin. Han hadde tre døtre, men to var døde og den eneste gjenlevende var forlovet med en bonde på Ringerike og var ikke interessert i å overta gården.

Petra Fougner var datter av den søkkrike trelasthandler Wiel i Fredrikshald og hadde arvet en liten formue av sin far, og Petra kunne betro sin svigerinne at de hadde betalt 105 000 kroner for eiendommen i 1901. Og så hadde hun og Kristian bygget den herskapelige hovedbygningen som fremdeles står på Drengsrud.

Til Italia

Da Kitty hadde sørget for at handelen med Johan Drengsrud og onkel Kristian Fougner gikk i orden, hadde hun fått 1000 kr. i provisjon. Gustav hadde alltid lengtet etter å komme til Italia for å studere de gamle mestere, som han var sterkt betatt av. «Du reiser,» sa Kitty, «ikke tale om», sa Gustav, «alle fire skal vi reise og lære syden å kjenne». Og slik ble det.

Men turen ble dem til liten glede. De tilbrakte sommeren 1901 i en liten fiskerlandsby, Nervi, dro så via Venezia og Firenze til Roma, hvor de bodde det meste av tiden. Turen var for det meste en skuffelse; de var plaget av sykdom, pengesorger og dårlig vær. Bjørn, som bare var fem år fikk gulsott og Gustav lå lenge syk med feber i et iskaldt atelier. Det kunstneriske utbyttet av turen var lik null.

De reiste hjem via Paris, hvor de feiret julen 1901 sammen med Oda og Christian Krohg. Krohg ivret for å få Gustav til å slå seg ned i Paris over vinteren. «Du trenger å fornye deg litt, du trenger å tegne etter modell, å arbeide sammen med andre. Jeg skal hjelpe deg å finne et atelier, imens kan du arbeide på mitt». Kitty våget ikke si et ord: Det ville vært så vidunderlig. Hun elsket Paris, hun hadde jo vokst opp der!

Men alt avhang av salget av et bilde Morgenstemning (Frokost 2)
som Gustav hadde tilbudt Nasjonalgalleriet. Og så kom svaret fra galleriet: Bildet var bra det, men de hadde ikke penger i øyeblikket og dessuten hadde de mange av hans bilder fra før av...osv.
Da de 1000 kronene tok slutt var det bare å vende nesen hjemover.

Da familien Wentzel kom hjem til Norge vinteren 1902 var Hasselbakken solgt på tvangsauksjon. Det var for mange ubetalte regninger. Gustav og Kitty hadde mistet sitt hjem og måtte ta inn hos familien til de «en dag sist i november» kom til Nordigard Sandbu i Vågå, hvor de håpet å kunne slå seg ned.

Igjen til Asker

Det andre året de bodde i Vågå reiste Gustav Wentzel til Kristiania med bilder til en større auksjon, men kom tilbake som en slagen mann. Det var såvidt salget dekket forskuddet han hadde fått. Gjennomsnittsprisen for de bildene som ble solgt var 25 kr. Dermed falt planen om å slå seg ned i Vågå i grus. Men de lengtet nok til Asker, og i 1904 vendte familien tilbake til Asker. Denne gang bosatte de seg på i Gamlestua på gården Nordre Borgen som Gustav hadde kjøpt sammen med bokhandler Bertram Dybwad i 1896. Kittys beste venninne, Elisabeth Krohn, var gift med bokhandleren, og uten Dybwad hadde det neppe blitt noe kjøp. Det var ikke særlig lukrativt å være kunstmaler.

Gamlestua på Nordre Borgen var ikke noe blivende sted å bo, det var Askers eldste hus, bygget på 1600-tallet. De ville bygge sitt eget og fikk hjelp av bestemor Bætzmann, Kittys mor. Hun var i mellomtiden blitt enke og hadde flyttet hjem til Norge. Hun bodde i en «deilig» leilighet i Karl Johans gate i Kristiania, men hun kunne godt tenke seg en «landtur» på søndagene. Så det ble til at bestemor forskutterte Kittys arv så de kunne bygge seg et passende hus. Men det var ikke uten betingelser: Det var slik at Marie Bætzmann ikke syntes noe særlig om datteren Kittys ekteskap med Gustav Wentzel. Svigermor og svigersønn mislikte hverandre intenst: «Jeg har sjelden sett to mennesker mislike hverandre slik som disse to gjorde. Den ene kunne ikke finne noe godt hos den andre», skriver Kitty i sine memoarer.

Marie forlangte at tomten og huset skulle stå i Kittys navn og være hennes særeie. Og slik ble det. Bertram Dybwad og Gustav Wentzel skilte ut en tomt til Kitty, og huset som ble kalt Bjørneborgen etter sønnen Bjørn, sto ferdig i 1904. Men forholdet dem i mellom ble ikke bedre etter dette, dessuten hadde Marie Bætzmann sikret seg: På skjøtet var det tinglyst at fru Bætzmann skulle disponere «altanværelset og to alkover i 2. etage til eget benyttelse». På slike premisser ble forholdet etterhvert så anstrengt at fru Bætzmann fikk satt opp sitt eget hus på en tomt skilt ut fra Bjørneborgen i 1905. Det er det litt spesielle huset Vesleborgen.

Mer om Kitty Wentzel

Den friske og humørfylte Kitty var en av Hulda Garborgs aller nærmeste venninner, og det var et vennskap som varte livet ut. Det var Kitty som stilte opp når Hulda var i nød. Da Hulda skulle ut på turné med Der norske spellaget (forløperen til Det norske teater) måtte hun finne en erstatning for en av skuespillerne som hadde trukket seg. Hun skrev i sin nød til Kitty med krav om svar straks og tilbud om: «Fri Reise paa 3dje Klasse Jernbane og Ophold. Vi spiser mest mulig paa Kaffestover, er Gjester i Lag og betragter os som Misionærer. Ingen Løn garantert. Dragter holder vi. Nærmere senere. Det er dejlige Roller. Kitty». Spellaget debuterte med en prøveforestilling på Venskaben i november 1910 og dro så ut på turneer over hele landet. Dessverre måtte Kitty hoppe av underveis, fordi hun hadde fått ansettelse som journalist i Verdens gang.

Mer om Gustav Wentzel

Som maler var Gustav Wentzel sterk tilhenger av den nye retningen Naturalismen med sitt fokus på en så nøyaktig som mulig gjengivelse av det dagligdagse. Han malte flere bilder i denne genren som han prøvde å få stilt ut i Christiania kunstforening, men som stadig ble refusert. Blant dem var «Snekkersvennen» som 1881 ble refusert fordi juryen mente motivet var for «simpelt». Refusjonen førte til opprør blant de unge «moderne» kunstnerne. De laget sin egen alternative årlige kunstutstilling og da den i 1884 fikk statsstøtte var det vi i dag kjenner som «Høstutstillingen» etablert.

Flere av Gustav Wentzels beste bilder ble til i de årene han bodde i Asker. Hans mesterverker fra ungdommen, som henger i Nasjonalgalleriet, var malt før han var 30 år. De hadde bragt ham ære og berømmelse, men de hadde kastet lite av seg, og Gustav skjønte at skulle han og familien overleve, måtte han finne et annet felt for sitt kunstneriske virke.

Det han fant i Asker var snøen! Askervinteren revolusjonerte helt hans måte å male på. Snøen var ikke hvit, og skyggene var ikke svartblå... det var farger, herlige og vidunderlige farger, i alle palettens avskygninger, og da han var blitt venner og kjent med snøen gikk det fort framover. Han dro omkring med staffeli og malerkasse på ryggen, med fargetubene i bukselomma så de ikke skulle stivfryse. Rundt om tårnet motivene seg opp. «For vel er Asker herlig om sommeren, men enda skjønnere om vinteren». Det meste kjente av vinterbildene fra Asker er fra skirennet i Fjelkenbakken ved Skaugum, malt i 1898. Det første rennet som hadde kvinnelige deltagere.

Et annet av hans beste vinterbilder fra Asker vakte særlig oppmerksomhet: En sjømanns siste ferd (1896), som dels ble kritisert fordi begravelsesfølget i sledene over snøen fører rene norske flagg, og dels ble berømmet internasjonalt. Bildet ble utstilt i Paris og innkjøpt av den franske stat.

Slutten

De siste årene på Nordre Borgen var ikke lykkelige år. Wentzels hadde fått huset så og si givanes og utstyrt det som de ville. Gustav var svært glad i antikviteter og hadde ofte latt seg friste av de verdifulle tingene auksjonarius hadde under hammeren. De kunne jo betales med bilder. Men det gikk dårlig med salget. De var glade når det innimellom kom bestillinger på julekort. «Snart det eneste den stakkars maler har å leve av» skrev Erik Werenskiold.

Situasjonen var ikke lys og i 1908 skilte Kitty og Gustav lag. Kitty var katolikk så de kunne ikke skilles, men hjemmet ble oppløst. Kitty skrev til sin halvsøster Ellen som var bosatt i USA. I april 1908 reiste hun og sønnen Bjørn over med dampskipet «Hellig Olav». Gustav hadde strittet imot med nebb og klør, men Kitty visste at hun og sønnen kunne greie seg. I USA arbeidet hun som guvernante og fransklærer.

Interessen for Gustav Wentzels kunst ble mindre og mindre med årene, han maktet ikke å fornye seg. Fra 1919 bodde han hos sin eldste sønn, Jørgen, som i 1915 hadde slått seg ned som fjellbonde i Lom med sin kone Magnhild, som var fra Skjåk. Der døde Gustav i 1927.

I 1910 finner vi Kitty tilbake i Kristiania, hun bor i Jacob Aalls gate med sine to sønner. Hun er bare vel 40 år gammel og hun skulle leve et rikt liv som journalist, bl. an. i Verdens gang, og forfatter i et halvt århundre til hun døde i 1961, 93 år gammel.

Kitty Wentzel skrev tre bøker; en sjarmerende bok om mat og matkultur fra mange land: «Bordets glæder, mat og vin til hverdag og fest», som hun skrev i 1925 sammen med Øvre Richter Frich, en bok om Gustav Wentzel i 1956, og 91 år gammel, i 1960 året før hun døde, sine memoarer «Fra mitt livs karusell».

Alle Wentzel-familiens medlemmer endte sine liv i Lom, på hvert sitt sted. Kitty var lei bylivet og kjøpte i 1923 småbruket Haukdalen i Lom, hvor hun hadde som mål å leve av naturen. I 1953 flyttet hun sammen med sønnen Bjørn, som hadde turnert i Europa som ballettdanser, og hans tyske kone Eva; de hadde bosatt seg i Lom i 1920. Hun bodde i en veiløs grend, hvor hun omga seg med katter og kaniner og kalkuner og høns, og erklærte i et radiointervju at «en lykkeligere alderdom kan ingen ønske seg».

Selv om hun reiste fra Asker, hadde Kitty hele livet god kontakt med vennene i Asker; med Arne og Hulda Garborg, Tilla og Otto Valstad, og mange andre. Tuften var flere somre på besøk i Lom. I alle år holdt sønnene trofast kontakt med familien på Drengsrud. Tora Ursin og Truls Zeiner-Henriksen var Bjørn og Jørgens tremenninger. (Barnebarn av Constanse Fougner, søster til Kittys mor)

Redigert av Jan Erik Røed, juli 2018, revidert februar 2021.
Jan Erik Røed er født i Oslo i 1941 og flyttet til Asker i 1966. Han har vært bibliotekdirektør. Røed er ivrig boksamler, slektsgransker og kulturhistoriker.

Kilder:
- Fidjestøl, Alfred: Frå Asker til Eden. Historia om Askerkretsen 1897-1924.
  Oslo 1914.
- Grepstad, Ottar: «Askerkretsen: mytar står for fall», s. 336-376,
   i Ottar Grepstad: Det nynorske blikket, Oslo 2002.
- Gustav og Kitty Wentzel i Lom. Utgjeve i høve minneutstillinga etter
  Gustav Wentzel i Lom 2002.
- Gustav Wentzel. Malerier. Minneutstilling. Venskaben i Asker
  28. mai – 5, juni 1988. Asker kunstforening.
- L.: Paa «Stupet». Hos Wentzel. i Illustrert Familieblad, 1898, s. 87-88.
- Mamen, H. Chr.: Bygda og banken. Ved Asker Sparebanks
   hundreårsjubileum. Utgitt av Asker Sparebank 1959.
- Nilsen, Karl: Blant kunstnere i det gamle Asker.
  Asker og Bærum historielag 1979.
- Skre, Arnhild: Hulda Garborg. Nasjonal strateg. Oslo 2011.
- Stuvøy, Ingunn: «Askerkretsen – målfolket i kunstnerdalen», s. 109-128,
   i Reisen til Akershus – bidrag til fylkets kulturhistorie.
   Utgitt av Akershus fylkesmuseum, Oslo 2000.
- Universitetsbiblioteket i Bergen, Billedsamlingen: https://spesial.w.uib.no/
- Wentzel, Kitty: Fra mitt livs karusell, Oslo 1960.
   https://www.nb.no/search? q=kitty%20wentzel
- Wentzel, Kitty: Gustav Wentzel. Oslo 1956.
- Wentzel, Kitty og Øvre Richter Frich: Bordets Glæder. Mat og vin til hverdag
   og fest. Oslo 1925.

Nettside: http://www.haukdalen.no