Herman Bendixen var født i Reine i Lofoten 10. august 1919 og døde i Asker 22. mars 1977. Han ligger begravet på Asker kirkegård. Han skal ha vært ivrig tegner helt fra åtte-niårsalderen. Han reiste tidlig til Oslo, der han utdannet seg ved Kunst- og håndverksskolen og ved Statens kunstakademi, hvor han var elev av Axel Revold. Han debuterte på Høstutstillingen i 1946 med et naturbilde fra Nord-Norge. Landskapet i Lofoten satte tydelige spor i hans maleri. Flere norske kunstnere har fått inspirasjon og impulser fra ham; foruten Egebakken kan nevnes Tore Hamsun og Magnhild Melien.

Til Bondilia

Bendixen gjorde for alvor Askermann av seg i 1960 da han ble tilbudt å flytte inn i Bondilia i Røykenveien 103. Maleren Andreas Singdahlsen hadde ved sin død i 1954 testamentert eiendommen til Bildende kunstneres Styre (I dag Norske Billedkunstnere). Bendixen var ikke helt ny i Asker, han hadde en tid etter krigen bodd hos Alfred Neumann på Hvalstrand, hvor han hadde et atelier som Guy Krohg hadde innredet i en uthusbygning.
«Det har betydd meget for meg rent kunstnerisk å bo her i Bondilia. Her har jeg funnet både min form og min farve. Det var en mektig stimulans å komme til Bondilia – jeg fikk troen på meg selv!», uttaler han til Budstikka i desember 1971.

Askerbygda inspirerte ham; «det er en frodig og vakker bygd, med gode tradisjoner og en vakker allsidig natur». Bendixens trivdes så godt at de rent ut sagt kviet seg for å gå ut. De førte et uhyre gjestfritt og åpent hus for sine mange kunstnervenner. Kaffekjelen var i sving non stop, og på søndager i den lyse årstiden vrimler det av mennesker både i de lavloftede stuene og ute på eiendommen. De påsto at de tydelig kjente den stemning som Singdahlsen levet i og etterlot seg i sitt hjem. «Vi har funnet fru Singdahlsens hønseregnskaper oppe på loftet, og synes vi kan se hvordan hun stelte med dem i hønsegården, hvordan hun gikk inn for stellet av dyrene med liv og sjel og frydet seg over de rent økonomiske resultatene det ga, når hun om kveldene satt ved kjøkkenbordet og noterte dagens resultat».
«I alle år har jeg elsket stillheten og min mening er at det skal være ro både i bildets komposisjon og farver. De fineste stunder har jeg når jeg står tidlig opp og opplever naturen som våkner. Ute hos oss i Bondilia er det freden som dominerer, og om morgenen er det bare toget som bryter. Men det markerer jo bare stillheten. Den tjue mål store tomten stenger naboene ute, og i freden som hersker får man den ro som trenge til å arbeide. Bedre omgivelser kan neppe en kunstner få bo i».

Herman Bendixen var en naturalistisk maler. Han forsøkte forskjellige uttrykksmåter, men fant at den riktigste uttrykksmåte gjennom kunsten var den naturalistiske. Familien var hans modeller, både sønnen Ben, fru Signe og datteren Dora er avbildet på flere kjente malerier.
Hans bilder utstråler kjærlighet og varme. Han forteller gjerne om de nære ting og gir hverdagen kunstnerisk perspektiv.
I lange perioder la Bendixen pensel og palett til side. Da brukte han tiden på lage møbler, instrumenter, snekre på huset eller holde den store kunstnereiendommen i orden. Dette fikk han også ros for i boken «Blant kunstnere i gamle Asker» av Karl Nilsen fra 1979 som ble utgitt på nytt i 2019. Nilsen skriver: «Bendixen og frue, født Signe Heramb, har ... på en enestående måte bevart både husmannsplassen og kunstnerhjemmets miljø, selv om boligblokkene i nabolaget har presset seg vel nær vannspeilet».
Bendixen kunne sitt håndverk, han kjente sine virkemidler og mestret sine teknikker.

Landskapene delte han mellom Lofoten i nord og Asker i sør. Han kjente sine røtter i det værharde nord, men Asker var tross alt hans arbeidsplass. Her møtte han en natur som han etterhvert gjorde til sin egen, som i bilder som «Semsvann i sne», «Bondilia» og «Bondivann» som alle ble vist på minneutstillingen i Kunstnerforbundet i mai 1979. Han deltok ofte på utstillingene som Lions Club arrangerer på Venskaben: «Det mest verdifulle ved utstillingen er at askerbøringene lærer sine kunstnere å kjenne», uttaler Bendixen til Budstikka i 1969.

Bok til hundreårsjubileet

Til hundreårsdagen i august 2019 lanserte datteren Dora en bok om sin far: «Herman Bendixen – den poetiske lengsel», på Messel forlag. «Jeg nærmest vokste opp i atelieret hans», sier hun i forbindelse med lanseringen av boka, «Jeg hadde en nesegrus beundring for ham. Helt fra jeg var liten fikk jeg lov til å være sammen med ham i atelieret og male med olje. Innimellom kom han bort og justerte litt på bildene mine», sier hun om sin far. Hun beskriver en lykkelig barndom i kunstnerhjemmet i Bondilia, selv om faren hadde sitt å stri med. «Han var svært sosial og hadde en fantastisk humoristisk sans, samtidig hadde han perioder der han var lukket og mørk til sinns. Men så åpnet han opp igjen. I de periodene han malte, var han nærmest ekstatisk og malte uten stans», sier Dora, som selv er etablert kunstner med base i Italia. Da hun kom hjem etter mange år i utlandet, hadde hun egentlig ikke sett farens malerier siden hun var ung. «Jeg ble slått av kraften i dem», sier hun.
Datteren Dora var seks år da familien flyttet fra Oslo og inn i kunstnerboligen i Bondilia. I Asker fikk faren den ro han trengte for å kunne konsentrere seg om sin egen kunst. Samtidig var det nesten alltid venner på besøk. Mange bare ble og ble, det endte ofte med at Herman malte dem.

«Han kan ikke ha vært enkel å leve med, men min mor Signe, som selv var kunsthåndverker, lagde et fantastisk hjem for oss i Bondilia og holdt familien sammen. Hun greide til og med å overleve ham med neste 40 år», skriver Dora i boken. Dora Bendixen vil at boken både skal sette farens kunst på kartet og samtidig være en kommentar til den planlagte utbyggingen ved Bondilia: «Den lå der så fredelig, med sin urskog, de gamle bygningene og have med rips. Den hadde sin faste uglefamilie i eika ved ura, rådyr som kom og gikk, og elg, rev og grevling var vanlige syn. Herman malte Bondilia da den fortsatt lå slik. Nå blir det borte, nesten alt sammen, og hans malerier er det eneste som blir igjen av denne magiske virkeligheten som én gang var.», skriver hun.

Sentral i kunstlivet

Herman Bendixen var blant annet styremedlem og styreformann i Kunstnerforbundet og medlem og formann i juryen for Statens Høstutstilling. Han hadde store dekorasjonsarbeider og var aktiv som teatermaler og scenograf ved alle de store teatrene og Fjernsynsteateret. Han drev selv malerskole sammen med andre kunstnere i Asker, samtidig som han hadde en betydelig produksjon av egne arbeider. I Asker dannet det seg et aktivt kunstnermiljø rundt ham. Han var en "malernes maler" med en stor vennekrets.

«Bendixen har betydd utrolig mye for både for kunsten og kunstnermiljøet i Asker, ikke minst fordi han tok initiativ til det som er Asker kunstfagskole i dag og utstillingen «Se Norges blomsterdal» i 1962, og som fortsatt arrangeres», sa museumsbestyrer Fredrikke Hegnar von Ubish i åpningen av utstillingen i Asker museum. Han var en av initiativtagerne (en annen var Bendixen-eleven Egil Egebakken) til å stifte Asker Kunstforening i 1970 og avleggeren Asker Malerskole i 1973. Skolen heter i dag Asker Kunstfagskole og holder til Kirkeveien 226, Asker.
«Det var her i Asker vi fikk det næreste utbytte av et særdeles aktivt kunstnerliv, som foruten å bruke kreftene til sitt eget skapende også delte dem til beste for et kulturarbeid i bredden og ikke minst for kvalitetsendring», skrev Karl Nilsen.

Kilder:
Bendixen, Dora: Herman Bendixen – den potiske lengsel, Oslo 2019
Budstikka
Nilsen, Karl: «Blant kunstnere i det gamle Asker», 1979

Redigert av Jan Erik Røed, februar 2021.