Tegneren Valery Carrick

Russisk kunstner og flyktning

Valery Viljamovitsj Carrick

Av Emilie Svendsen

En kjent og kjær kunstner i Asker i mellomkrigstiden var den skotsk-russisk-norske Valery Viljamovitsj Carrick (1869-1943). Han ble født i St Petersburg. Som følge av Oktoberrevolusjonen måtte han flykte sammen med sin kone Olga Michajlovna. De kom til Norge i 1918. Etterhvert slo de seg ned i Asker og flyttet inn i huset etter Rasmus Steinsvik i Kunstnerdalen på Hvalstad i 1926. Valery døde i 1943 og er gravlagt på Asker kirkegård. Nekrologen forteller om en munter, livlig og alltid vennlig mann i nærmiljøet.
I dag er han glemt, knapt noen husker hans navn, men hans eventyrbøker med egne tegninger er kjent over hele verden og er utkommet på mange språk. Et søk på Google gir 286 000 treff. I Norge fortsatte han å samle, skrive og illustrere eventyr for barn. Han ga ut seks bøker på norsk, bl. an: Russiske eventyr (1911), Den gamle Tarakans eventyr (1924) og Katten Samson (1923). Hans motto var «Barnets glede – er verdens glede».

  Russiske eventyr    den gamle tarakan

 

Valery Carrick bodde som flyktning i Asker i 24 år til sin død. Carrick lyder ikke spesielt russisk. Forklaringen er at i 1828 bosatte hans skotske besteforeldre seg i St. Petersburg. Valerys far, William (1827-78), født i Edinburgh, var da et år.
William Carrick studerte til arkitekt ved kunstakademiet i St. Petersburg, men det var akvarellmaleri han ville ofre seg for. For å perfeksjonere seg reiste han til Roma i 1853 og ble der i 4 år. Ved hjemkomsten til Russland var det dårlige tider for akvarellmalere. Dertil kom at hans far døde og han måtte forsørge både mor, bror og søster. Han reiste da til Edinburgh og studerte fotografi. Han ble en pioner for fotokunsten i Russland.

Valerys mor var Aleksandra Markelova, journalist og oversetter og tilhørte en populistisk bevegelse. Som utgangspunkt: en kunstnerisk arv og et radikalt miljø. Valery Carrick ble født 7. november 1869. Hans far døde da Valery var 8 år gammel. Det neste man vet om Valery er at han ved århundreskiftet hadde begynt å tegne karikaturer. Etter den lille russiske revolusjon i 1905 ble hans tegninger bedre kjent. Han var bl.a. bidragsyter til to satiriske tidsskrifter.

I 1908 var Valery Carrick i England. Der fikk han sine karikaturer trykt i The Westminster Gazette, The Liverpool Post og The Manchester Guardian. Det var først og fremst engelske politikere han karikerte, men i den sistnevnte avis ble det også publisert en karikatur av Tsaren og av Tolstoj. Dette førte til at han ble arrestert ved hjemkomsten. Gode venner fikk ham fri etter noen uker.

I 1909 begynte han å utgi «eventyrbilder» dvs. illustrerte folkeeventyr, og innen første verdenskrig hadde han utgitt 33 stykker. Disse ble oversatt og utgitt i England, USA, Holland og Tyskland. I Norge ble de publisert allerede i 1911. Etter invitasjon sendte han i 1921 16 tegninger til The Detroit Institute of Arts. Da bodde han i Asker.

Olga og Valery Carrick fotografert utenfor Veslelia
Olga og Valery Carrick fotografert utenfor Veslelia

I begynnelsen av 1918 kom Valery Carrick og hans kone Olga Michajlovna (f. 8. august 1864) til Norge som flyktninger. Han var da 49 år. De var barnløse. De blir beskrevet som velstående i St. Petersburg, men hadde måttet forlate alt. Den første tiden var de bosatt på Gol. I mars 1918 har han vært i Kristiania og sett Per Kroghs utstilling hos Blomqvist «med russiske øyne» som det står i Tidens Tegn. Det er karikaturtegninger som avisen gjengir. I et annet nummer av samme avis er det gjengitt karikaturtegninger fra en utstilling Ørnulf Salicath hadde hos Blomqvist.

I 1920 hadde Fridtjof Nansen med et brev fra Maxim Gorkij til Valery Carrick. Adressen var Hvalstad, Holmenbugten, Norway. De bodde hos tannlege Andersen på Landøya. Det fortelles at Carrick laget julemasker til barna som kom til ham. I 1926 flyttet de til William Eger i Veslelia (nå Otto Valstads vei 14). Senere flyttet han til et lite hus i Otto Valstads vei 16. Da var han enkemann.

Det lille huset
Det lille huset. Fra "Russiske eventyr".
Mittet & Co Kunstforlag, Kristiania 1920

Som nevnt utkom Russiske eventyr i 1911, oversatt av M. Lewin på Bjørnstads forlag. Etter at Carrick kom til Norge utga han flere bøker, ikke bare i Norge. I 1920 kom Russiske eventyr I, oversatt av O. Broch og R. Th. Christiansen på Mittet & Co. I 1922 utga han Irske eventyr: Øen med fem berg. Til norsk ved dr. Reidar Th. Christiansen. Steenske forlag. I 1923 kom Katten Samson. 14 folkeeventyr.  Da har han lært seg norsk. I 1923 utga Verlag Wartaga i Berlin Carricks russiske eventyr på tysk. I 1924 kom Den gamle Tarakans eventyr. I 1926 utkom Picture folk-tales. Illustrated by the author. F.A. Stokes Co., New York. I 1928 kom Tales of Wise and Foolish Animals. Illustrated by the author. Samme forlag i New York.

Bilde, Valery Carrick
Bildet er hentet fra: Valery Carrick : en russisk kunstner i dalen :
utstilling på Asker museum, Valstads samlinger
4. november - 21. desember 2001

Men Carrick var ikke bare interessert i eventyr. Det viser en stensil på russisk i Nasjonalbiblioteket, Oslo. Tittelen er Hjernen og kulturen. Omriss av en real psykologi, 1936. Ellers vites at han var invitert til Deichmanske bibliotek for å holde foredrag om tankelesning.

I 1920-21 var Carrick ivrig opptatt med å skaffe midler til forfattere og andre intellektuelle i Russland. I den forbindelse korresponderte han med Maxim Gorkij. De hadde samarbeidet tidligere i Russland og kjente hverandre. Han får takkebrev fra andre venner som forteller hvor elendig det er og hvem som er døde osv. Penger ble sendt til Finland. Der ble det kjøpt varer som ble sendt over grensen. Myndighetene la etter hvert mange hindringer i veien, bl.a. høy toll som de fattige mottagerne ikke kunne betale.

Carrick arbeidet også for å spre kjennskap til russisk kultur. I tredve-årene var han den drivende kraft i organiseringen av «Den russiske kulturs dag», 8. juni, som var Pusjkins fødselsdag. Han ønsket å gjøre dagen til et samlingspunkt for russiske emigranter over hele verden. Dette førte til en vidstrakt korrespondanse med emigrantorganisasjoner i Europa og Amerika.

Gullegget
Gullegget. Fra "Russiske eventyr".
Mittet & Co Kunstforlag, Kristiania 1920

De fleste av sine år i Asker bodde Carrick i Hvalstaddalen. Han var en høy mann, iført en sid cape, hatt og stokk. Man måtte legge merke til ham. Det fortelles at selv på førkrigstidens Karl Johan ble han lagt merke til. Han var en flittig gjest på Kaffistova. Han omgikkes andre flyktninger og kjente professorene på Slavisk institutt på Universitetet.
Med miljøet på Hvalstad var kontakten liten. Han snakket med folk han møtte på butikken og med skomakeren. Mest og best kontakt hadde han med skuespiller Edvard Drabløs og hans familie. De var nære naboer. Drabløs’ døtre er de eneste jeg har snakket med som husker Carricks kone. Hun lærte seg ikke norsk. Hun syknet hen og døde omkring 1930.

I 1924 hadde Carrick besøk av fetteren Nevil Forbes. Han skriver til sin søster at han er bekymret for Carrick. Norge er for lite. Han burde søke et større publikum. Ekteparet Carrick ble imidlertid boende i Norge, ikke minst fordi Olga Carrick var overtroisk og ikke turde krysse havet. Nevils søster hadde besøkt Carrick i St. Petersburg i 1897.

Katten, hanen og ræven
Katten, hanen og ræven. Fra "Russiske eventyr".
Mittet & Co Kunstforlag, Kristiania 1920

Nære naboer i Hvalstaddalen var Tilla og Otto Valstad og Hulda Garborg. Fire av hans eventyrbøker fins i Asker museums bibliotek. Anne Grimdalen forteller i Slik var det om første gang hun og broren var til middag hos Tilla og Otto Valstad: «Til kaffen kom en skare gjester.» Blant dem var «en eldre mann, en kraftig russer. Han kalte seg Valery Carrick». Det var Tuften, Hulda og Arne Garborgs sønn, som snakket med Carrick. De kjente nok hverandre som naboer. Tuften kunne russisk. Men de hadde nok mer enn russisk felles. Den ene spilte mandolin, den andre balalaika.


Jeg har nevnt eventyrbildene som Carrick fikk utgitt i flere land. Av andre inntekter kan nevnes at han tegnet ordspråkskort for Mittet & Co. Kjent er nr. 1, 4 og 10 i farger i tillegg til et tredvetalls kort i sort/hvitt. Han solgte malerier, og det er oppsporet et tyvetalls fordelt på seks eiere. De er i forholdsvis små formater. I tillegg fins to portretter, et av Marie Mamen og et av Erik Holmen.


Familien i England har nok trådt støttende til. I årene frem mot 2. verdenskrig ble det stadig vanskeligere. Han ber sine amerikanske forleggere om forskudd som han ikke får, og i 1940 er forbindelsene med utlandet brutt. Hadde det vært vanskelig før, ble det enda verre nå. Krigsårene var nok ille. Den 27. februar 1943 falt han om i den lokale kolonialbutikk.

Av utseende var han en høy og flott mann. Hans personlighet beskrives som original og meget eiendommelig. Han var munter og livlig. Hans valgspråk var: «Barnets glede er verdens glede». Da Katten Samson kom ut, skrev Hjemmenes Vel: «Endelig en morsom bok for små barn.» I sin bestrebelse for å utbre kunnskap om russisk kultur utga Carrick en egen avis. I 1936 skriver han her: «Vår russiske sjel blir kvalt uten russisk luft - og den russiske luft er der - i Russland.» Han lengtet hjem som så mange emigranter, men han skjønte at noen hjemreise var umulig. Han hadde tilbragt flere av sine år i Russland enn i Norge. En markant skikkelse var borte.

Trykte kilder:
- Norsk kunstnerleksikon 
- Norsk illustrasjonskunst 
- Kjetsaa, Geir: Sima Gorkij og Valery Carrick; fra en ukjent korrespondanse. Oslo 1981. (Slavisk- baltisk institutt. Meddelelser nr. 25.)
- Grimdalen, Anne: Slik var det. I.
- Tidens Tegn. Mars 1918.

Muntlige kilder:
- Gerd Drabløs Veisdal
- Liv Drabløs Kaspersen
- Hans Eivind Garborg
- Knut Ulvehund
- Sigrid H. Rygh Helgestad

Publisert i Asker og Bærum historielag. Skrift nr. 40 – 2000, s. 284-289. 

Artikkelforfatter Emilie Svendsen  er født i Nedre Eiker 3. august 1920 og døde 23 mars 2009. Hun bodde i Otto Valstads vei hele sitt voksne liv, var ugift og hadde ingen barn. 

Digitalisert og redigert av Jan Erik Røed, februar 2021.

Mer stoff om Valery Carrick:
Natascha Heintz; «Mine erindringer om Valery Carrick»,
i Asker og Bærum historielag. Skrift nr. 43 – 2003, s. 44-49.(nb.no)