Forlaget skriver om denne boka:
SOMMEREN 1176 KOM SVERRE som en ukjent mann til Norge fra Færøyene. Han var presteviet - men samtidig en eventyrer på vei bort fra prestegjerningen. Ni måneder senere ble han konge for «birkebeinerne», en av grupperingene i den norske borgerkrigen. Men birkebeinerne stod foran undergangen etter sitt blodige nederlag i slaget på Re i januar 1177. Under Sverres ledelse klarte birkebeinerne det umulige. Sverres karriere frem til seieren over Magnus Erlingsson i 1184 er den mest oppsiktsvekkende i hele norgeshistorien. En hovedgrunn til suksessen er uten tvil Sverres begavelse og helt enestående oppfinnsomhet og improvisasjonsevne. Boken følger Sverres eventyrlige fremgang og forklarer hvordan den var mulig i 1100-tallets Norge. Men vi ser også hvordan landet ikke falt til ro etter Sverres seier, og at det så ble hans tur til å bli møtt av motkonger. Konflikten med kirken - da Sverre «talte Roma midt imot» - ble kampen han ikke vant. Ingen norsk konge har opptatt ettertiden slik som Sverre. Noen er blitt fascinert, andre frastøtt. Det inntrykket Sverre som person har gjort på norske historikere på 1800- og 1900-tallet, og hvordan kongedømmet hans er blitt vurdert i en større historisk sammenheng, med svært forskjellig resultat, er tema for de to siste kapitlene i boken.
På veggen ved kong Sverres grav i Kristkirken i Bergen ble det festet en kobbertavle med innskriften: "Her ligger han som var en heder for kongene, stav og støtte, bilde og mønster for troen og manndom og ære, gjev og fremgangsrik, skjold og verge for fosterjord og farsarv, sterk og streng, uvenners fall, Norges ære, sitt folks heder, rettens håndhever, lovens forbedrer, alle sine menns kjærlighet."