Forlaget skriver om denne boka:
Norsk vegpolitikk etter 1960 - Stykkevis og delt- handler om utviklingen av vegnettet vårt de siste femti årene. Rasjoneringen av personbiler ble opphevet i oktober 1960, og bilen ble raskt allemannseie. Massebilismen kom for alvor til Norge, og jernbanen ble utkonkurrert av bilen i både persontransport og godstransport.
Boken retter særlig søkelyset mot de politiske beslutningene som har bestemt omfang og standard på det norske vegnettet, og forfatterne viser at veghistorien fra 1960 til i dag er preget av mange paradokser. På den ene siden har det blitt bygd et nytt og omfattende vegnett. Ingeniører og vegarbeidere i Statens vegvesen har gitt et betydelig bidrag til å modernisere Norge og til vekst og velstand. Ny teknologi, nytt utstyr og nye planleggingsmetoder har blitt tatt i bruk. Vegenes bæreevne er økt betydelig, og mens 80 prosent av riksvegene var grusveger i 1960, har hele riksvegnettet i dag fast dekke. Det har blitt bygd broer og undersjøiske tunneler. Veksten fant særlig sted mellom 1960 og1978 - vegbyggingens gullalder i Norge. Denne ekspansjonen fant i første rekke sted i distriktene. Gullalderens vegpolitikk sto i distriktspolitikkens tegn.
På den andre siden har Norge et dårlig vegnett sammenlignet med andre europeiske land, ikke minst våre nordiske naboland. Stamvegnettet er dårlig utbygd og har en lav standard. Norge har et av de dårligst utbygde motorvegsystemene i Vest-Europa. De store byenes trafikkproblemer med kø, kork og kaos fikk utvikle seg gjennom tiår, uten at det ble gjort noe. Først da politikerne ble enige om å pålegge storbyenes bilister en ekstraskatt i form av bompenger, ble det grepet fatt i noen av disse problemene. Forfatterne forklarer hvordan og avdekker årsakene til hvorfor vegpolitikken og dens prioriteringer ble som den ble, gjennom analyse av spesielle politiske institusjoner og maktforhold i landet vårt.