Rolf Jacobsen (1907-1994) regnes som en av Norges fremste lyrikere i det 20. århundre.

Han debuterte med samlingen Jord og jern i 1933, og to år senere kom Vrimmel. Siden Jacobsen benyttet seg av frie vers og et moderne formspråk uten tradisjonell bruk av rim og rytme, og siden han tok i bruk «upoetiske» motiver som heisekraner og kraftledninger, ble han fort karakterisert som modernist. Han representerte en ny generasjon diktere i Norge.
I 1937 begynte Rolf Jacobsen å jobbe som journalist for Kongsvinger Arbeiderblad (senere omdøpt til Glåmdalen), som han ble redaktør for i 1941. Etter krigen ble han dømt til 3 ½ års straffarbeid for landssvik på grunn av sitt medlemskap i Nasjonal Samling og sine lederartikler i avisen. Selv hevdet Jacobsen til sin død at denne aktiviteten var et forsøk på å redde avisen fra nazistene.
Det skulle gå 16 år mellom Vrimmel og Rolf Jacobsens neste samling, Fjerntog (1951). Med utgivelsene i årene som fulgte, befestet han ytterligere sin posisjon som en av våre fremste lyrikere. Motsetningen mellom natur og kultur er sentrale stikkord i Jacobsens dikt, men kontrasten mellom samtale og taushet er også en viktig ingrediens, for eksempel i samlingen Brev til lyset (1960), som han fikk Kritikerprisen for, Stillheten efterpå (1965) og Pusteøvelser (1975).