Det er foruroligende og uforutsigelig å gå inn i Merethe Lindstrøms novelleunivers. Novellene virker i spennet mellom den distinkte, lavmælte uttrykksformen og den veldige kraften og uroen i underteksten. Det handler om forholdet mellom mor og barn, mellom ektepar og venner, det handler om møter mellom mennesker. Men du slutter ikke å lese uten også å ha møtt deg selv.

Novellene i "Arkitekt" sirkler inn det innerste, det såreste, ja, smertepunktene i enkeltmenneskets tilværelse. Personene vi møter, er i utgangspunktet utsatte, ensomme individer, men i møtet med andre, blir ensomheten akutt. De må bære seg selv alene, de strever med å finne feste, de har ikke noen å lene seg mot, det de har, er det konkrete rommet de beveger seg i og huset de går inn og ut av. I disse novellene skaper bygninger og rom rammer om tilværelsen, de kan avgrense, åpne opp eller sperre inne. På samme måte får tittelen Arkitekt både en eksistensiell og metafysisk betydning - ideen om en plan og en planlegger, på flere nivåer.
Det foruroligende i novellene kan ligge i det uvisse, det som trykker på innunder. Som i novellen «Sult» der mor, far og to barn må ta inn på en øde campingplass, samtidig som en gruppe mennesker dukker opp i campinghytta ved siden av - mennesker hovedpersonen opplever som urovekkende og farlige. Men er det ikke hovedpersonens tanker om disse andre som utgjør den egentlige trusselen? Og det er her det uforutsigelige i Lindstrøms noveller ligger, vi vet ingenting sikkert, i det gåtefulle ligger mulighetene, svarene må vi utlede selv, og som leser aner vi noe gjenkjennbart eller noe som potensielt kan få betydning for vårt eget liv.