Med jevne mellomrom ruller debatten om etikken rundt å skrive andres liv inn i egen tekst. Få har gitt så tydelig uttrykk for nødvendigheten i prosjektet sitt som Sandra Lillebø i «Tingenes tilstand».

«Selv om vi er små, får det sjablongaktive konebildet oss til å le. Ikke fordi hun er lik seg selv eller avslører noen del av personligheten sin. Tvert imot er hun, i dette korte øyeblikket, noe annet, noe vi aldri har sett henne som før. Det er også første gang vi ser henne som noe vi kjenner igjen og kan plassere i verden. Hun går tett forbi, men enser oss ikke».

Forfatteren har vokst opp med en mor med schizofreni. Diagnosen har aldri blitt satt eller erkjent, men tegnene er mer enn tydelige, og mormoren var også svært syk. Kostandene har vært så store for henne personlig at hun har valgt å bryte kontakten mens de mer robuste søsknene fortsatt stiller opp.

For hva gjør det med et barn å vokse opp med en mor med knust personlighet? En mor med et grenseløst behov for oppmerksomhet og anerkjennelse, men uten evnen til å se andre mennesker eller til å skape en forutsigbar og normal hverdag? Det uhåndgripelige og uforutsigbare kommer til uttrykk i en tekst som er fragmentert men som allikevel etterlater et sterkt inntrykk av hvor skadelig og umulig dette har vært for henne. Vi skjønner at det er nødvendig for henne å samle sammen bitene, og det er vanskelig å ikke forsvare at hun har skrevet denne boken. Hun har i alle fall gitt meg ny innsikt i hvordan det kan være for barn å vokse opp med psykisk syke foreldre.

Sandra Lillebø har tidligere gitt ut to diktsamlinger og har jobbet som journalist.