Kvinnen som samlet verden er en roman om den danske zoologen Marie Hammer (1907-2002) - en av historiens underfortalte kvinneskjebner. Hammer var den første kvinnen som var med Knud Rasmussen på en av hans ekspedisjoner. Hun reiste verden rundt og samlet tusenvis av jordmidd som hun undersøkte og kategoriserte, og etter åresvis med ulønnet arbeid fikk hun endelig bekreftet sin teori om at verdens kontinenter en gang hang sammen som ett. Marie Hammer oppnådde internasjonal anerkjennelse og respekt for sitt arbeid, men hun betalte en høy pris på hjemmebane. I lange perioder forlot hun både mann og barn til fordel for lidenskapen, noe som ble møtt med misforståelse og misnøye både fra familien og omverdenen. Kvinnen som samlet verden er et portrett av en kompromissløs forsker, av en mor som skrev sin doktordisputas ved kjøkkenbordet med fire barn rundt seg, og av en enestående vitenskapskvinne som reiste ut og satt sine spor i verdenshistorien, men som kom hjem igjen til en familie det hadde slått sprekker i. Dette er en bok om lengsel og avkall, om menneskelige ambisjoner og familie, og om kjærlighet og forsoning. Det er også en fortelling om én av mange betydningsfulle kvinner, som falt ut av historiebøkene.