Johan Kristoffer Hansson var 21 år gammel da han fikk gitt ut sin første bok i 1893, og Johan Bojer var 87 da han skrev den siste som utkom i 1960 etter at han var død. Av de femtitalls bøker han skrev i løpet av 66 år er det bare én hvor han skriver om Askerbygda. Det er i erindringsboka Svenn som kom ut i 1946. Den er til gjengjeld en av hans beste bøker.

Johan Bojer (1872-1959) vokste opp i Rissa (på Fosen i Trøndelag). Oppveksten i Rissa kom til å prege ham dypt. Han vokste opp i et fattig hjem der de hadde han til oppfostring mot betaling. Men pleieforeldrene – spesielt pleiemoren Randi Fætten – var varm og omsorgsfull, og Johan tenkte alltid på henne med glede. Dette er vakkert skildret av Trygve Ræder i boka Johan Bojer og heimbygda Risa (1972). Den gir et levende inntrykk av Johan Bojers sterke tilknytning til Trøndelag og til Rissa.

Hvordan Bojer kom til Asker

Etter åtte år i Frankrike bodde familien Bojer noen år i Gudbrandsdalen. Der, skriver han i Svenn, «er ensomheten ikke det verste, verre er det at jeg er blitt så tom for stoff». Han lengter sørover, da Aftenposten i 1914 spør om han vil vikariere for Nils Kjær som teateranmelder. Og det sier han «så visst ikke nei til, for vi har ikke noe imot å komme i nærheten av kjenninger igjen». Komme nær byen, se teater og treffe andre forfattere. De leier et hus på Ravnsborg, barna settes inn på Hartmanns skole. Men ut på våren er vikariatet i Aftenposten slutt og hva så? Tilbake til Gudbrandsdalen? «Nei, det gjør vi ikke,» sier hans kone Ellen, «Ikke en vinter til. Vi får finne på noe.»

Johan Bojer hadde vært i Asker før: Da han som ung mann oppholdt seg i Kristiania ble han innbudt til familien Nyquist på Teigen gård i Leangen. Det var nok da han «oppdaget» Asker og fant ut at bygda minnet ham om hjembygda Rissa.
Familien Nyquist har i generasjoner hatt et nært forhold til kunst, særlig diktning. Det gjaldt i høy grad general Otto Nyquist (d.1894), og hans sønn som var lege, sønnesønnen Sverre som var gift med forfatterinnen Gerd Nyquist – og deres sønn igjen Arild Nyquist. Minner om dette besøket kan ha inspirert Bojer til å slå seg ned i Asker.

Bygger hus på Hvalstad

Etter en tid i Asker tar de til å fantasere om eget hus; «Her er så mange som bygger seg villa i Asker, hvorfor skulle ikke vi?... Det er lyse vårdager med lauvsprett og varme, vi traver rundt i skog og mark og stadig finner vi tomter å bygge på.» Det er ikke lett, men «En søndag med det herligste vær er hele familien ute på ny tomteleiting. Pan er med og flyr hit og dit og vurderer de forskjellige stedene han og. Men på åsen under Skaugum, hvor vi vandrer i et teppe av blåveis, legger han seg plutselig og ser utover den vakre bygda og fjorden. Det er som han er kommet hjem. Han slår seg til. «Se der!» roper ungene. «Pan vil det skal bli her!»
Og det ble her.»

I 1915 kjøper de tomt. «Og da grunneieren kommer med to mann og en målekjetting blir du nesten redd. Hva er det du ror deg ut i? Men etterpå går du rundt på de fem målene som nå er dine, og du ser på de svære furuene og grantrærne, på ekornet som flyr fra gren til gren, på lyngen og på blåveisen – og hør nå: Er det ikke en drøm? Er det virkelig ditt? Er du blitt jorddrott? Ha, ha! Er det ditt det hele?»

Penger til å bygge hadde de knapt, men skjebnen kom dem til unnsetning. «For akkurat nå vil Politiken og Aftenposten sende meg til fronten i Frankrike [som krigskorrespondent]. Og vent nå – det kan føre til mer enn honorarer for artiklene. Når du kommer hjem igjen kan du dra rundt med foredrag og lysbilder. Det kan bli penger! Hva har ikke B[jørnstjerne] B[jørnson] sopt sammen ved foredrag?» I en tid uten radio og fjernsyn, og med få aviskorrespondenter, ga dette store muligheter. Da Bojer kom hjem, reiste han over det ganske land med foredrag som gjorde lykke, og det ble landsturné. «Han snakket virkelig sammen til huset på Hvalstad», skriver Thora, Bojers eldste datter som var gift med billedhuggeren Dyre Vaa. Thora og Dyre bodde i Asker i årene 1954-1960. De var de første som flyttet inn i Bondilia etter maleren Singdahlsen. I 1960 flyttet de tilbake til Thoras barndomshjem Plassen.

Huset som Bojers lot bygge ligger på en parsell av Hvalstad gård, like ovenfor Asker museum, og har adresse Kirkeveien 77. Det sto klar til innflytting i 1916, og navnet ble Plassen etter Øyvind Plassen i En glad gutt, en av Bjørnsons bondefortellinger. Huset ble tegnet av Bojers venn, den kjente arkitekt Magnus Poulsson. Med årene ble huset bygd på så det var to store stuer nede, med de vakre gamle empire møblene fra Frankrike, som hadde fulgt dem gjennom årene mens de flakket omkring. Store vinduer med utsikt over dal og fjord.
Samme år ga Bojer ut Den store hunger, romanen som ble forfatterens største salgssuksess inntil da. «Og hver gang det ringer fra Gyldendal om enda flere opplag, sier det i stua: «Da kjøper du vel mer tomt, far.» Men til slutt var det ikke mer tomt å få, men den vi nå hadde, var heller ikke liten. Så ble da Den store hunger en vending i vår skjebne.»

«Skogtomta om huset er stor, og det koster å sette arbeidet i gang, så det hele en dag kan likne en hage. Men nå får det bli, og du og ungene går selv med og planter allétrær og frukttrær, hekker og prydbusker, og spør om det kjennes som lykke?
Middag! Varsler hushjelpa.
Nå kommer jeg. Det er blitt så varmt at jeg har flyttet bort i min egen paviljong i skogen, utafor høres fuglelåt, sus av trær og stemmer fra folk som arbeider i hagen.», skriver han.

Dagliglivet

Datteren Thora har beskrevet dagliglivet på Plassen: «Sikker var nok ikke økonomien nå heller, mor tok igjen skolepost i byen en tid. Hun hadde tydelig glede av det. Men far var svært lei seg over at hun vandret til togene i all slags vær, mens han kunne bli liggende i sengen. Det var nå ellers ikke hans fasong. Den var: tidlig opp, gymnastikk, tre springmarsjer rundt huset, havregrøt og kaffe. En rask oversikt over posten, verdensbegivenhetene angikk ham personlig, så å si. Var der regninger, ble de betalt med sjekk med en gang såsant det var noe på kontoen. Endelig bar det opp trappa til arbeidsværelset, for hvert trinn hørtes som et lite smell, hvert ett som framstøt mot et problem, et bilde, en samtale han skrev på.
Etter noen timers skriving: tur i friluft, og så middag på slaget to. Enkel mat, gjerne fisk og melkesuppe, han ble aldri noen gourmet – og hun var enkelt vant hjemmefra. Men det lå gjerne en rødvinsflaske og lunket seg til mulig anledning. (Det helt store, var det sjeldne glass champagne!) Etter middagshvilen – ny arbeidsøkt, kveldstur og kveldsmat. Var de ikke avgårde en kveld satt de begge over hver sin bok og delte sin leseglede med hverandre: «Nei, her må du høre!»

På Plassen fikk nå den fordums botanikkstudent utfolde seg: Tomta var bratt, naboen Karlsen sto, uten maskiner, og la opp murer. Og mor kledde dem med hekker og blomster. Hennes kunnskap og glede ved alt som grodde, sildret ut over oss barn også. - Det ble en staselig hage på Plassen, potetåker, bær og grønnsaker ble ikke glemt, en tid var det gris og høner der også. Når far så at mor dro på tunge bøtter, var han snar til å ta dem. Men så regjerte ting i hodet, som trakk han til den vesle skrivestua borti skogen. Snart etter gikk han opp og ned i alleen og plystret eller sang mens han funderte. Og Olsen på Labråten ropte: «Høre di orren?»

Tross eget hus og familie i Asker (han og hustruen Ellen fikk tre barn: Thora f. 1902, Randi, f. 1903 og Hallvard f. 1905) glemte Johan Bojer aldri hjembygda Rissa. Dit valfartet han hver sommer, så sant det var mulig, men det ble jo etter hvert en avstandskjærlighet. Det var i Asker han hadde sitt hjem, her skrev han de fleste av bøkene sine, her var han nærværende i hverdag og fest.

Askerkretsen

Bojer hørte til Askerkretsen som ga Hvalstaddalen navnet Kunstnerdalen – med Tilla og Otto Valstad i spissen. Ellen og Johan Bojer var blant de toneangivende i kretsen. Men Ellen døde allerede i 1932, 60 år gammel. Sentrale skikkelser i miljøet var Arne og Hulda Garborg. Men i motsetning til Rasmus Løland og andre nynorsktilhengere som hadde flokket seg om Garborg av språklige og politiske grunner, var Bojer så visst ingen målmann. Han var en sterkt kritiker av nynorskbevegelsen. I 1898 hadde han skrevet i Morgenbladet: «Den bedste udvei i vor tid for de uformuende i aanden, som gjerne vil kaldes forfatter, det er at være maalmand».

Forfatterne i Kunstnerdalen hentet ikke motiver til diktningen fra sin nye hjembygd. Det var om barndommens og ungdommens miljø de diktet. Bojer løsrev seg heller ikke fra bygda som hadde preget han i oppveksten. I hans mest sentrale bøker Den siste viking (1921), Vor egen stamme (1924) og Folk ved sjøen (1929) er karakterene rissaværinger. Men Bojer utfoldet en annen kunstart i nærmiljøet: Han ble teaterinstruktør på Venskaben. Han stiftet i 1932 Asker teaterforening, og var fast instruktør i 30-årene.

Vi hører ikke mye om livet i Kunstnerdalen i erindringsboka Svenn, men Arne Garborg har fått plass. Bojer skriver: «Arne Garborg var jo også nabo, men til oss kom han bare en eneste gang, og det var like før han vandret bort [i 1924]. Det var vel målstria som skilte, jeg var jo rett som det var ute med innlegg som måtte såre ham. Ellers levde han så bortgjemt, og hendte det at vi møtte ham på en vei, så gikk han og stirret ned gjennom mørke briller, utilnærmelig og fjern. Han ble tidlig gammel, og Gud vet om han noensinne har vært ung.
Men én gang vågde vi å be ham og fru Hulda. Og så kom de oppover bakken, han i pels og skjermhue, bøyd over stav, hun som alltid lys levende og stilig. Og selvsagt ble de hedersgjestene i laget. Det tok jo tid før han tinte opp, men utpå kvelden begynte han å snakke, og alle samlet seg om ham. Han satt der med glasset i den ene hånden og en sigar i den andre, nesen var rød, et par fliser av hår lå over den nakne skallen, men de slukte øynene kom fram og ble levende, ansiktet tok på å lyse, det ble ånd, det ble vakkert....Han talte lett og smilende, med lyskast til mange kanter, det var som han selv var steget fra et skyggeland og opp i sola igjen, det ble en ny Arne Garborg, ung og sprudlende, ingen som var til stede vil glemme det.»

H. C. Mamen forteller at Bojers gode nabo, Otto Valstad («Ola Mangfold») hadde stående et ufullendt maleri som skulle hete Misjonsmøte. «Ottos mor hadde vært med i den lokale kvinnemisjonen. Bojer maste på Valstad at han skulle fullføre bildet. «Presten har ikke tid til å sitte modell», sa Otto, «Jeg kan sitte modell», sa Bojer kjapt som vanlig. - «Ikke er du prest, og ikke er du noe spesielt interessert i misjonen», sa Otto, som den skøyer han var. Men Bojer lot seg ikke målbinde. Han sa: «Nei, men jeg er glad i damer!»

Bojer levde i 27 år etter at hustruen Ellen var død. Han giftet seg aldri om igjen. Men han tok vare på hjemmet, skriver Thora, det skulle alltid være som det hadde vært i Ellens dager. De første årene styrte Ellens eneste og ugifte søster Marie Lange huset. Etterhvert kom Ingrid Hernæs, et storartet, yngre menneske, som tok seg av hus og hage og selskapelighet, og, ja av ham selv også, når helsa sviktet.
Det tok tid før han kom igang med skrivingen igjen, men etter hvert kom det romaner med nye temaer og miljøer, og samlinger med noveller fra hjembygda Rissa.

Da han fylte 70 i 1942, kom første bind av selvbiografien, Læregutt, Nå ble det ikke snakk om kritikk, anmelderne var sjarmert. Boka var så oppriktig, og skrevet med varm selvironi. I 1946 kom oppfølgeren Svenn.

Til sin død i 1959 hadde Bojer gode år i Asker. Thora skriver: «Da han var 85, holdt askerbøringene fest for han. Det ble talt varmt og spøkefullt. Og bursdagbarnet svingte seg i dansen. Han var stadig rak i ryggen, lett på foten og klar i hodet. Men en vår, da han var 87, sa han: «Jeg vil ikke leve en vinter til». Om sommeren dro han, som vanlig, til Rissa. Men han fikk en lungebetennelse og måtte gå av toget på veien hjem. Ble lagt inn på Opdal sykestue. Her gjorde et slag ende på dette sterke og rike liv.»

Kilder:

Bojer, Johan: Svenn, Oslo 1946
Fidjestøl, Alfred: Frå Asker til Eden, Historia om Askerkretsen 1897-1924. Oslo 2014. Side 203.
Mamen, Hans Christen: Johan Bojer og Askerbygda i Asker og Bærum historielag. Skrift nr. 32, 1992
Nilsen, Karl: Ellen og Johan Bojer til minne i Askermotiver 2, Asker kommune 1994
Vaa, Thora: Min far Johan Bojer. Asker museum 1999

Mer om Johan Bojer:

Johan Bojer - lokalhistoriewiki
Johan Bojer av Axel Bojer

Samlet, digitalisert og redigert av Jan Erik Røed, September 2021
Jan Erik Røed er født i Oslo i 1941 og flyttet til Asker i 1966. Han har vært bibliotekdirektør. Røed er ivrig boksamler, slektsgransker og kulturhistoriker.