I Asker var det stor oppslutning til demonstrasjonstoget som startet fra Sikta. Med faner fra de forskjellige organisasjoner og en mengde fargerike plakater beveget toget seg oppover til Asker sentrum med musikk i spissen. Så gikk turen opp til kirken for så å avslutte foran Venskaben.

Arbeiderpartiet hadde i disse årene to store merkesaker, nemlig ”By og land, hand i hand” og ”Ned med rusdrikken”. Ved en anledning var bæreren av sistnevnte parole litt uheldig. Han hadde nok styrket seg på en liten dram før starten fra Sikta og dette hadde gått på etter hvert som toget nærmet seg Asker sentrum. Gjennom sentrum hadde den stakkars fanebærer store vanskeligheter med ganglaget, med den følge at fanene svaiet som om den skulle være utsatt for sterke kulingbyger. Dette bidro til en viss munterhet blant de mange skuelystne langs togets rute.

Tale for dagen ble holdt foran Venskaben hvor talerstolen var plassert foran trappeoppgangen. Det var år om annet fremragende talere som opptrådte, ja, faktisk sto de ikke noe tilbake for en Thorbjørn Berntsen i toppform. Ellers var det korsang, opplesning og musikk, en masse folk og stor stemning.

Om kvelden var det fest med dans på Venskaben og stemningen utviklet seg etter hvert til det helt store, kanskje ikke alltid helt i riktig retning. Dette hadde sin bestemte årsak som kan sies å være knyttet til 14. april. Asker var den gang en jordbrukskommune og nevnte dag er som bekjent flyttedag for å hyre blant annet gårdsgutter.

Det kom da til Asker spreke karer fra de forskjellige kanter av landet og mange av disse var å finne på Venskaben 1. mai om kvelden. De samme karene var ikke snauere enn at de begynte å gjøre kur til de unge Askerjentene, hvilket falt de brave askerbøringer tungt for brystet. Det utviklet seg derfor til heftige sammenstøt inne i festsalen. Der hadde imidlertid festkomitéen tå håndfaste karer i tometersklassen, så de kjempende ble kastet på dør under sterke protester. Det meste av inngangspartiet, med glass og ramme, gikk med under basketakene. Kampen fortsatte så ute i det fri, og her vil en innskyte at det aldri var noen form for uprovosert vold med kniver og slagvåpen, som vi kjenner i dag. Det var realt slagsmål på tørre never.

Da boksesporten var sterkt frem herskende i Askerbygda i disse årene, ble det som regel seier for Askergutta over de fremmede inntrengere. Det ble sjelden noe større skader, det hele  begrenset seg til blåveiser i diverse varianter. Det roet seg da bygdens øvrighet dukket opp, nemlig statspolitibetjent Garder. Med sine ruvende skikkelse og sin store schæferhund fikk han det hele til å stilne og festen kunne fortsette i forsonlige former.

Dagen etter hadde bygdas glassmester sin mest krevende jobb for året med istandsettelse av Venskabens inngangsparti. En fin 1. mai med humør, fart og spenning var over for denne gang.

Alf "Bassen" Andersen, trykket i Asker og Bærums Budstikke 30. april 2001