Vardåshytta (Wentzelhytta)
De fleste på Borgen har sett hytta som ligger på toppen av slalåmbakken. Det er den eldste på Vardåsen, bygget av Gustav Wentzel i 1896. Drømmen om rekreasjon og inspirasjon der oppe ble imidlertid knust etter kort tid. Stadige innbrudd og hærverk gjorde at familien etter få år måtte gi opp hele hytteprosjektet. Etter 100 års forfall innvilget Asker kommune penger til restaurering av hytta. Den ble utført i 2015.

Vardåshytta tegnet av Bjørn Wentzel

Få har sett hva som gjemmer seg bak peisen
Foto: Arne Helgesen

Hytta hadde så omfattende råteskader at mesteparten av bygningen måtte rives og bygges opp fra grunnen av. Alle veggene er nye, men målet har vært å bevare så mye som mulig av det originale. Bærende konstruksjoner i taket og søylene er bevart. Også den morsomme hemsen er bygget opp slik den opprinnelig var.
Utvendige vegger er oljebehandlet og vil fremstå slik de var da den sto klar for innflytting i 1896. Hytta var ikke isolert da den var ny og vil fortsatt være uisolert. Det vil derfor være en hytte for bruk i sommerhalvåret. Speiderne vil fortsatt være brukere av hytta, og den vil også være tilgjengelig for skoler, barnehager og foreninger. 
MEN, kommunen tok ikke kontakt med kjentfolk på Borgen før de begynte å
sette hytta i stand. Derfor er en 123-årig hemmelighet fremdeles en hemmelighet.
Hva denne er? Les videre.
Frantz Bjørn Wentzel var yngste sønn av Kitty og Gustav Wentzel og ble født i
Asker i 1896. Han reiste i mange år rundt omkring i Europa og holdt danseoppvisninger med sin tyske kone Eva. I brev til sine søskenbarn Tora Ursin og Truls Zeiner-Henriksen har han fortalt om sin barndom i Asker.

Her skriver han om hytta på Vardåsen:
«Det var i 1896, i den gode tiden da vi ennå bodde på Hasselbakken
at Vardåshytten ble bygget. Av onkel Fridtjof Wentzel som
da drev og eiet Vindelstad, hadde far fått fraskilt tomt. Han og
mor dro til Drammen og kjøpte materialer og til minne om turen
en klonkeflaske med 2 store drammeglass. Materialene ble kjørt til
Jutemyr - dit gikk det såvidt an å komme med hest sommerstid.
Om våren ble de så båret opp Kleiva og inn til tomten.
Gamle Halvor og sønnen Petter tok arbeidet med å sette opp stuen.
De overnattet i et slags telt under arbeidet, men det var nesten ikke
en dag hvor de ikke i solrenningen måtte ut og kaste sten etter orrfuglen
som satt og spilte og sloss bortover flabergene, så det ikke
var mulig å få sove. Det var bare en stor stue med innebygget seng,
langbord og en peis og en gammel vedovn. Trapp opp til en åpen
gang inn til hemsen hvor det var 2 flatsenger under skråtaket.
Peisen ja, far hadde vært i byen og funnet to gamle jernplater
fra Bærum Jernverks første dager. De hadde bilder av Diana på
jakt og visst også andre greske gudinner. Med stort besvær var de
båret på rygg opp.
Da så peisen var ferdigmurt og tak lagt på stuen, kom far opp for
å se hvor langt arbeidet var kommet. Da han fikk se peisen, utbrøt
han forskrekket: ‘Men kjære Halvor, du har jo satt jernplatene med
baksiden ut! Hvordan kan du bare finne på noe slikt?’
‘Neimen kjære Wentzel, du kan nå vel inte mene du ville ha dessa
stygge fruentimmera tel å stå og glane ut i stua. Nei, den styggedommen
kunne du nå vel inte mene skulle syns. Så jeg snudde dom
innover jeg’. ‘Nei, det må du forandre på, Halvor. Du må se å få
dem snudd.’ - ‘Det lar seg nok inte gjøre det, Wentzel, for da ser De,
måtte vi rive ner hele peisen og halve taket og så solid som je har
murt den, ville det inte være en hel murstein igjen, hverken i den
eller pipa’.
Slik gikk det at aldri noen fikk Diana å se. Og slik blir hun vel
stående skjult i all sin nøkenhet – så lenge Vardåshytta står. Det
ble mange og hyggelige turer til Vardåsen i årene som kom. Mange
av fars malervenner fant veien dit. En av de berømmelige var Olaf
Gulbrandsson. Rosenkranz Johnsen og Erik Lie ble skildret i ord og
bilder. Det var ofte strabasiøst å dra dit opp vinterstid, og undertiden
syntes de at det var et under at de kom fra det med livet i behold.
Det var aldri folk å se her - unntatt til St. Hans. Da var det folksomt
bortover flabergene. Med bål og trekkspill, med hele bajere og dans
før solen rant opp over Nesoddlandet.

Karikaturtegning av Olaf Gulbransson. Ekteparet Wentzel først ned de bratte bakkene fra hytta

Men så begynte ulykkene. En dag vi kom opp, hadde det vært
innbrudd i stuen, døren var blitt splintret, sengeklærne tilgriset,
og parafin slått ut over, alt hva der fantes av kopper og kar knust
utover svabergene. Det ble meldt til lensmann Strand, men noen
oppklaring ble det aldri.
Vi fikk skrapet sammen til nytt utstyr, men gang på gang var det innbrudd.
Plakat med «selvskudd er utlagt» hjalp i noen år, og jeg fikk
overta hytten. Den ble mere brukt, bl.a. bodde tegneren og forfatteren
Gøsta af Gejerstam der oppe et halvt års tid som nygift med lille
Pelle. Da Borgen ble solgt, og mor og jeg flyttet til Oslo, pyntet
jeg i stua med våpen og gamle småting jeg hadde samlet.
Et år etter var alt borte. Da oppga jeg det og gjorde avtale om
salg for kroner 2000, reiste så til utlandet mens en snill advokat
skulle innkassere beløpet. Nå ja, de pengene ble også borte - i hans
lomme. Slik sluttet eventyret om Vardåshytta. Men gode minner om
lykkelige og glade dager der oppe - de lever.»
Bjørn Wentzel

Hvordan gikk det med peisplatene med den lettkledde romerske gudinnen Diana?

Som det står i artikkelen ville ikke 69-årige Halvor Pettersen ha disse «nakne fruentimmera» synlige i peisen. Antikkens historie og skjønnhetsidealer var langt fra hans verden. Ville han vært mer vennlig innstilt om han hadde visst at Diana var jaktens og jomfrudommens gudinne, og at hennes viktigste dyd var kyskhet? Det er lite trolig. Styggedommen skulle ikke synes i en peis som han hadde murt opp.

Brannvesenet ville ikke godkjenne den gamle peisen som ildsted da Turistforeningen skulle ta over ansvaret for hytta. Den måtte rives, og et nytt ildsted monteres. Denne avgjørelsen vakte selvsagt stor interesse for historieinteresserte på Borgen. Skulle Diana åpenbares i all sin yndighet?

Mandag 17. august 2020 ble peisen tatt ned, stein for stein. Forventningen var stor, og spenningen til å ta og føle på.

Skuffelsen var enorm da ingen sotete peisplater med Diana på baksiden var å se. På bildet av peisen ser du at den har dører foran. De ble ikke montert av Halvor i 1898. Men når ble peisen restaurert og platene fjernet?

Wentzelhytta ble kjøpt av Sindingfamilien i Kristiania i 1922. De satt med den til Asker kommune tok over i 1965. Hvem har fjernet platene?

Det mest sannsynlige er at dette ble gjort i kommunens regi rett etter 1965. Foreløpig har vi ikke klart å finne dokumenter på dette. De er ikke overlatt Asker museum. Søk med metalldetektor rundt hytta har ikke gitt noe resultat.

Kanskje noen som leser dette, vet noe som kan bringe Diana fram i lyset etter 124 år?