Av Sonia Anita Jensen

Det var et modig oppgjør Sigrun Nansen (1869 – 1957) hadde med nazistene, et oppgjør som kostet henne en uke med avhør i Gestapos fryktede hovedkvarter på Victoria terrasse.

Hun hadde tatt et offentlig oppgjør med Vidkun Quisling, både i et direkte håndskrevet brev til den forhatte ministerpresidenten - og fordi innholdet i brevet ble offentliggjorde via illegale radiosendinger fra London, som kom klokken halv åtte samme kveld. Både de tyske okkupantene og medlemmene av Nasjonal samling var rasende.

Stesønnen ble fengslet

Det som utløste den 73 år gamle enkefruens harme, var arrestasjonen av hennes 41 år gamle stesønn [2], Odd Nansen (1901 – 1973).

Den 13. januar 1942 klokken halv åtte kom lensmannen i Østre Gausdal med to tyskere opp til hytta der han holdt til. I dagboken sin beskriver han arrestasjonen slik:

“Det var mørkt. Vi så lensmannens lommelykt på lang avstand. Vi trodde han var ute etter radioapparater, siden han kom nettopp på dette mistenkelige klokkeslettet.

Det var meg det gjaldt. Jeg måtte følge med til Lillehammer, sa de, og siden til Oslo, hvor jeg ville få greie på grunnen. Jeg fikk tid til å pakke sekken. Kari var rolig, Marit, Eigil og Siri gråt stakkar, men smilte kjekt gjennom tårer før jeg dro. [3]“

Odd Nansen ble satt på enecelle i Lillehammer Kretsfengsel, før han ble sendt videre til Grini som et såkalt «kongegissel». Begrepet ble brukt om de av kongefamiliens venner som ble arrestert etter at kongen og kronprinsen flyktet til England.

Odd Nansen ble arrestert på grunn av at Quisling visste om familiens nære forhold til kongefamilien. Hans far, og Sigruns avdøde ektemann, Fridtjof Nansen (1861 – 1930), var en av dem som i 1905 hadde reist til København for å overtale prins Carl til å bli konge i Norge.

Nansen var også en hyppig gjest på slottet etter at kong Haakon og dronning Maud ble Norges kongepar. Han hjalp dem med å finne seg til rette i sitt nye land.

Vitner forteller

Dagens nabo på Håkavik, Katrine Krogh [4] født Møinichen (f. 1944) kjenner Odd Nansen fra barndommen. Han flyttet til hennes mormor da Odds mor, Eva Nansen (1858 – 1909) døde og han bodde hos familien på Uranienborg under oppveksten. Hun forteller at Sigrun ble rasende da hun fikk nyheten om at Odd var arrestert:

-Det toppet seg for Sigrun Nansen da tyskerne tok Odd i 1942. Da stod hun opp mot Quisling. Hun skrev brev til ham fordi hun ikke ville at de skulle bruke Nansens navn.

Sigrun Nansens nabo, advokat Per Olav Krogh (1913 – 1984) hjalp henne med brevet og radiosendingen. Advokaten er Eyvind Kroghs far. Ekteparet Katrine (f. 1944) og Eyvind Krogh (f. 1940) bor nå i Hagabukten i Håkavikveien 15, som er nærmeste nabo til Sigrun Nansens tidligere bolig. Familien Krogh bodde her fast fra krigsutbruddet i 1940 og frem til 1952. Under krigen hadde de daglig kontakt med Sigrun Nansen.

Katrine og Eyvind Krogh har fått den dramatiske historien om Sigrun Nansens modige oppgjør fra hver sin familie, og forteller:

-Fru Nansen ble brukt i propaganda og i radio, de sa at Nansen ville støttet Quisling! [5] sier Katrine Krogh.

Hvordan Quisling begynte å arbeide for Nansen kan oppsummeres slik: På anbefaling fra tidligere minister og senere Moskva-ambassadør Andreas Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. Ettertiden beskriver dem ikke som nære venner, selv om Quisling på kort tid fikk en overordnet rolle i Nansenhjelpen. Sammen med Nansen bidro Quisling til å gjøre sult-katastrofen kjent utenlands, og til å samle inn penger for å redde så mange som mulig fra å dø av sult.[6]

Fridtjof Nansen fikk i 1922 Nobels fredspris i for sitt arbeid med flyktninger i forbindelse med hungersnøden etter den russiske borgerkrigen.

Quisling bruker Nansen i propaganda

Det var mye uro i Norge på begynnelsen av 1930-tallet. Etterdønninger etter børskrakket fra 1929 veltet inn over landet i 1931.

Under arbeidskonflikten på Menstad den 8. juni 1931 setter Bondepartiets forsvarsminister (1930 – 1933), Vidkun Quisling, militære inn mot streikende arbeidere. Han beordrer også fire marinefartøy å seile mot Skien. Hendelsen omtales som Menstadslaget [7], og rystet både sosialister og borgerlige. Mange snakket om revolusjon, arbeidsledigheten var høy, motsetningene store og stortingsvalget i 1933 nært forestående.

Quisling stilte til valg for NS, som han nylig hadde stiftet.

Dette var bakteppet da Sigrun Nansen signerte dette innlegget i Tidens Tegn [8]:

“Hvad Nansen mente om Quisling.

Enig eller ikke enig i hr. Quislings politikk tror jeg mange beklager den personlige form valgkampen har tatt mot ham.

Det vil sikkert interessere å høre hvad Fridtjof Nansen mente om sin hjelper – han har ofte uttalt sin glede over å ha en sådan mann til hjelp. Ypperlig administrator – selvopofrende og hederlig – hans ansikt lyste når han nevnte Quislings navn.

Sigrun Nansen”

Nasjonal Samling fikk bare 27 850 stemmer ved dette Stortingsvalget.

Naboen drev NS-propaganda

Sigrun Nansens nærmeste nabo sør på Elnestangen, Halldis Neegaard Østbye (1896 – 1983) sto bak innlegget. Hun var Quislings sekretær og daværende leder for NS' presse- og propagandakontor i Oslo. Etter krigen ble Halldis dømt til 7 års fengsel for landssvik.

Dagbladet forteller dette i en artikkel i 1991:

“Historieprofessor Hans Fredrik Dahl forteller nøkternt og objektivt om da Halldis Neegaard Østbye oppsøkte Sigrun Nansen under valgkampen i 1933. Fru Østbye, gift med Ski- og smuringsfabrikanten Petter Østbye, var ledende propagandist i NS, særlig kjent for sin glødende antisemittisme. Resultatet av dette møtet ble en kort appell under tittelen “Hvad Nansen mente om Quisling” trykt i Tidens Tegn og undertegnet av Sigrun Nansen.”[9]

Dagbladets journalist Arne Skouen skriver at han ikke pålegger seg selv samme nøkterne objektivitet som Hans Fredrik Dahl siden han opplevde begge damene på nært hold, men med års mellomrom:

“Halldis Neegaard Østbye var en frekk og pågående kampnatur som har tatt innersvingen på den lettbevegelige Sigrun Nansen, helt inntil diktat. For ansiktet som “lyste” hører til denne geskjeftige propagandistens mest velslitte klisjeer.”[10]

De 12 linjene i Tidens Tegn, som da var landets nest største avis og forløperen til VG, ble utnyttet i Nasjonal Samlings valgkamp for alt den var verd. Budskapet ble formidlet på kino og via høyttalere til de som ventet utendørs. Over helsides avisartikler, og på store plakater kunne en lese:

“Fridtjof Nansen om Quisling

“Ypperlig administrator – selvopofrende og hederlig”.

Sigrun Nansen”[11]

Eyvind Krogh forteller hvor oppgitt den gamle enken i nabohuset var over at hun og hennes avdøde mann ble brukt i propagandaen:

-Hun kunne bli sinna. Jeg kan ennå høre stemmen hennes. Det var en kraftig stemme. Hun var meget dannet og snakket Oslo-dialekt. Hun var en original som ikke kunne puttes i bås.

Eyvind Krogh forteller at Sigrun søkte hjelp hos hans far etter at Odd Nansen ble arrestert i 1942.

- Far var advokat og hun kom med denne oppfordringen: “Vær så snill og skriv et brev for meg til Quisling. Få det lest opp fra London!” Hun viste hun måtte jobbe veldig hardt for å motarbeide Quisling. Far brukte de kontaktene vi hadde, og fikk brevet lest opp fra BBC. Far beholdt ikke kopi av brevet. Det finnes ikke i hans etterlatenskaper. Jeg kan tenke meg at også Quisling brente det. Han brant veldig mye.

-Ble det kjent at din far hjalp Sigrun Nansen?

-Nei, dette brevet er heller ikke kjent. Jeg har ikke sett det omtalt noe sted!

Brevet til Hr. Q 

Under arbeidet med denne artikkelen klarte jeg å finne brevet man trodde var forsvunnet for alltid.

Brevet befinner seg i dag i Arkivverket. Det er datert Vollen 6.3.1942 og innledes med “Hr. Q” og signert med “S. N. Med jevn håndskrift har den 73 år gamle enkefruen skrevet til Quisling:

“Da jeg de de siste to år ved flere anledninger har funnet Fridtjof Nansens og mitt navn trukket frem for offentligheten som tjenende Deres nuværende politiske standpunkt, ser jeg meg nødt til å fremkomme med følgende korrigeringer og opplysninger.

Fridtjof Nansen skriver i forordet til sin bok “Russland og Freden” utkommet i 1923:

“For mig står det som sannsynlig at ikke alene kan det bli Russland som en dag, og ikke så langt frem, bringer Europa materiell redning; men det blir også derfra den åndelige fornyelse vil komme.”

På side 44 skriver han: “Man har opgitt å løse med dagsbefalinger de mange tusen problemer som det praktiske liv stiller hver dag. Man har full forståelse av de økonomiske fenomeners sammensatte natur, og den fare som ligger i statens stadige inngripen i industriens, handelens og landbrukets liv.”

I Deres bok “Russland og Vi” utkommet i 1930 skriver De på side 27: “Tenk på hvordan vi nordmenn kan stå på vår rett i kraft av våre frie institusjoner, hvorledes hos oss enhvers menneskeverdier er respektert, og la oss være glad, om ikke fornøid, med at vårt samfund er så umåtelig meget nærmere den riktige forening av individualitet og fellesskap, som betinger menneskenes fremskritt.”

På side 24 skriver De: “Bolsjevikene har også optatt den fordømmelige om enn effektive metode med å bruke gisler som represalier.”

Det kan vel ikke nektes at det nuværende styre i Norge er gått over til disse fordømmelige metoder. Endog Fridtjof Nansens sønn er jo et offer for dem.

Jeg ber Dem derfor ikke gjøre mer bruk av Fridtjof Nansens eller mitt navn, da jeg er helt overbevist om at han aldri vilde ha vært enig i Deres politikk. Mitt forsvar for Dem under stortingsvalget i 1934 hadde tapt sin brodd ved at overskriften blev tatt vekk – av hvem vet jeg ikke. Den lød: “Stemmeseddelen bør være det eneste våpen i valgkampen.” [12]

Radiosendingen som sjokkerte

Samme dag som Quisling fikk brevet fra Sigrun, blir innholdet også lest opp under den illegale radio-sendingen fra BBC i London, hvor journalist Toralv Øksnevad (1891 – 1975) var ankermann. Radiomeldingen fra London ble innledet slik:

“Under Naziveldet: Nansen mot Quisling.

Fru Sigrun Nansen skriver i brev til Vidkun Quisling, datert Vollen 6. mars 1942, følgende: Herr Quisling….[13]”

Gestapo kommer til Håkavik

Den 73 år gamle enken satt trolig hjemme på Håkavik og småpratet med hunden Brakar og katten Francis mens hun ventet på represalier. Selv om vinterveien fra Slemmestadveien var hålkete og ugjestmild på denne tiden, hadde tyskernes statlige politi evnen til å ta seg frem.

Eyvind Krogh minnes Sigrun Nansen fra denne tiden:

-Det tok ikke mange timene før Gestapo var her og tok henne med til Victoria terrasse. Hver dag i en hel uke måtte hun ta bussen fra Håkavik til Victoria terrasse og melde seg. Her var hun under harde forhør. Hun fortalte at hun satt bare under en lampe. De lurte på hvem som hadde skrevet brevet? Etter en uke døde en slektning av henne, som også var advokat. Hun skylte på ham. Det reddet min far.[14]

Denne tiden dukket gestapo stadig opp på Håkavik. En kjente NS-mann fra Sjøstrand oppsøkte også hans mor i full uniform og stilte spørsmål. Selv om Eyvind Krogh knapt var tre år husker han at moren ble så redd at hun tok ham med til besteforeldrene i Tønsberg og videre til gården de hadde på Sem. Der ble de i et par uker til oppstyret var over [15].

Men dette reddet ikke Odd Nansen fra nazistenes fangenskap. Han ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han satt i ulike konsentrasjonsleire helt til krigens slutt. “Fra dag til dag” er dagboken han skrev i hemmelighet. Den ble publisert på Dreyers Forlag i 1945.

Nabofruen raser

Halldis Neegaard Østbye er kvinnen bak Nansen-propagandaen og nabo til Sigrun på Elnestangen. Hun er rasende, og sender den 10. mai 1942 et ni siders langt brev til Sigrun Nansen. Det begynner slik:

Jeg kan ikke si hvad jeg følte, ved å se Deres skriverielser til Quisling gjengitt i Londonkringkastningen umiddelbart efterpå. Jeg forstod jo da straks hvor alvårlig saken var blitt, og det er vel uopprettelig det som er skjedd. Så for så vidt tjener det kanskje ikke til noe å skrive.

Men det er det, at jeg k a n ikke tro at det skjedde med Deres viten og vilje…

Jeg ble derfor ikke mindre enn forferdet ved å se Deres brev til Quisling så gjengitt i Londonkringkasteren – som et ledd i den gemene propaganda som uophørlig er gått ut fra denne giftcelle for som de selv ser å holde hodet brennende, for å hisse til sabotasje og lokke godtroende ungdommer og andre i ulykken, de stadige bestrebelsene på å hindre det norske folk fra å falle tilro, se sannheten i øynene og gå positivt inn for å gjenreise landet. Til støtte for denne giftige propaganda skulde altså Nansens navn benyttes, men ikke i forb. med det nasjonale gjenreisningsverk!”[16]

Få dager etter at Sigrun Nansen mottok det temperamentsfulle brevet fra naboen i sør, var det bursdagsfest hos naboen i nord. Eyvind Krogh fylte tre år 16. mai 1942. I takknemlighetsgave på treårsdagen sin fikk han et bilde fra enkefru Nansen i nabohuset.

Han kalte henne Nansa, og det var slik hun undertegnet gaven: “Til min kjære glade lille venn og nabo, Eyvind Krogh fra Nansa 16. mai 1942.” Sigrun ga ham portrettet Fridtjof Nansen tegnet av henne i en tidlig fase av forholdet.

Kjærligheten

Sigrun og Fridtjof giftet seg i 17. desember 1919. De fikk 11 år som ektefolk frem til han dør 13. mai 1930. Men forholdet deres ble innledet lenge før den tid, rundt 17 år tidligere. På den tiden var de naboer på Lysaker og gift på hver på sin kant.

Sigrun var knyttet til Fridtjof Nansen i 55 år, som elskerinne, ektefelle og enke. Allerede i juni 1905 skriver han kjærlighetsdikt til henne både på norsk og engelsk, på den tiden han var Norges første sendemann (ambassadør) i London. (Se diktet nederst i artikkelen.)

Bursdagsintervjuet i Dagbladet

Torvald Øksnevad, “stemmen fra London”, blir med årene en god venn av Sigrun, og han besøker henne mange ganger. Torvald er sommergjest på Håkavik, og en selvskreven gjest de gangene Sigrun Nansen åpner dørene for mannes tidligere kollegaer i Folkeforbundet.

Det er også ham som skriver fødselsdagsintervjuet med Sigrun i anledning 85 årsdagen hennes i 1954. Og det merkelige er at han i den anledning ikke nevner oppgjøret med Quisling med ett eneste ord.

Øksnevad bruker spalteplass på å utbroderer historien ved å fortelle om et forferdelig glatt føre, om at det er bakkete og ikke minst at Haakavik ligger langt fra hovedveien.

“Vi kjører strandveien utover, til Vollen i Asker et stykke forbi dampskipskaia, så tar vi av til venstre, opp en kneik, gjennom tunet på Elgjarnes gård, våger oss videre framover en skogsvei, og er glad vi ikke møter noen på dette føret, så trangt som det er. Bilen glir utfor veikanten bare en gang.“[17]

Advarer mot jødeforfølgelser 

En annen viktig mann i Håkavik-enkens liv var Jacob S. Worm-Müller (1884 – 1963). Han var Fridtjof Nansens beste venn, historieprofessor og politikker. En mann også Sigrun følte at hun kunne betro seg til.

I et brev som også dukket opp under arbeidet med denne artikkelen ber Sigrun så tidlig som i 1938 Worm-Müller om å ta affære og protestere på måten tyskerne forfølger jødene på.

Hun skrev brevet til ham etter å ha sittet på utsiktspunktet Sankthanshaugen i Vollen for å se slagskipet HMS “Royal Oak” med dronning Mauds båre seile inn Oslofjorden. Sigrun forteller om strålende morgensol den 26. november 1938, som normalt ville blitt feiret som dronningens fødselsdag.

Dagen etter skriver Sigrun om følelsene sine til Worm-Müller. Hun oppsummerer med at det er en skremmende sorg alle følte ved dronningens død, og at selv de som til hverdags er kommunister var like grepet.

Det oppsiktsvekkende er likevel at det bevarte brevet innledes med advarsel om jødeforfølgelser og hvordan Sigrun la igjen den informasjonen hun hadde fått fra venner i England ved en hylle i Nobelhuset:

Kjære Worm-Müller,

Som de nok vet talte Noel-Backer i Parlamentet 21. nov. om Tysklands jødeforfølgelser – jeg har fått tilsendt

“Parlamtary Debetales “Volume 341. no. 10

House of Commens official report.

Hvor hele talen står – det er grusomme ting han avslører – men intet er endu komet i norske aviser – kan hende det ikke er ønskelig av politiske grunner – da han sier Tyskland – særlig Dr. Goebbel sannheten. Kan de ta Dem av dette? De ser vel det blå heftet i Nobelhuset.[18]

Steil og sammensatt

Jacob S. Worm-Müller omtales som en mann som tidlig i 1930-årene var oppmerksom på faren som truet fra nazismen og Hitler-Tyskland. Under krigen oppholdt han seg i England og USA.

Etter at Sigrun Nansen døde 8. januar 1957 var det han som holdt talen under bisettelsen. Worm-Müller beskriver henne som en rank og vakker sagadronning på sin kongsgård med bugnende frukttrær, blå sjø og med Askeråsene og Oslo i det fjerne.[19]

“Hun var som skåret av ett stykke, enkel og allikevel sammensatt, steil og ikke altid så let å hanskes med, men storslått og trofast. Hun gikk aldri på akkord. Hun var sine venners ven, som man trygt kunne stole på…”[20]

Professor emerita ved Universitetet i Oslo, Marit Werenskiold omtaler Sigrun Nansen i sin Werenskiold-biografi.[21] Hun er barnebarnet til maleren Erik Werenskiold, som var Sigruns Lysaker-nabo og venn. Sønnen Werner, Marits far, var Sigruns yndling. Marit Werenskiold har selv minner om Sigrun, som hun flere ganger besøkte på Håkavik sammen med sine foreldre.:

-Det var en lunefull og myndig dame, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Mor [22] pleide å si at Sigrun var som en saga- eller vikingkvinne, oppsummerer hun.

Fridtjof Nansen (1861 – 1930) 

Da Fridtjof Nansen fikk Nobels Fredspris i 1922 var han kjent over hele verden, men i dag er det mange som ikke husker hva han stod for. Slik beskrives han av Aftenposten ved årtusenskiftet:

Mange holder Fridtjof Nansen for å være en av de største menn som Norge har fostret — dristig polfarer, banebrytende vitenskapsmann, respektert statsmann og en sann hjelper av millioner av ulykkelige flyktninger etter første verdenskrig. Han fremsto som mannen som alene klarte å snu stemningen i Storbritannia til Norges fordel i 1905. I 1922 ble han tildelt Nobels fredspris, sjelden har vel en tildeling vunnet sterkere bifall over hele verden. Den danske forlagsbokhandler Chr. Erichsen fordoblet prisen, og alle pengene gikk til internasjonalt hjelpearbeid.[23]

Kjærlighetsdiktet fra juni 1905

Dette er det første Nasjonalbiblioteket har av brev mellom Fridtjof og Sigrun:

In love, if live be love, if love be overs,

Faith and unfaith can be equal powers;

Unfaith in aught is want of faith in all.

 

Is it the little rift vithin tha lute,

That by and by will make the minute mute

And over widening slovely silent all.

 

The little rift within the lovers lute

Or little pitted speek in garnid fruit,

That rotting invoars slowly smulders all.

 

It is not worth the keeping; let it og;

But schal it? Answer darling, answer no.

And trust me not at all or all in all.

 

I kjærlighet, hvis kjærlighet er kjærlighet, hvis kjærlighet er

Tro og mistro er å lige krefter:

Mistro i noget, er mangel på tro i alt.

Det er den lille spreke i lutten

Som lidt efter lidt vil bringe minuttene til at forstumme

Og stadig voksende vil langsomt bringe alt til taushet.

Det lille språk i elskerens lutt,

Eller den lille undvikende flok i den henlagte frukt

Som således intet, langsomt ødelegger alt.

Det er ikke vært at holde på; lad det gå;

Men skal det det? Svar elskede, svar nå.

Og tro overholdet ikke på meg, eller også i alt. [24]

 

 

Artikkelforfatteren er frilansjournalist med mastergrad i journalistikk. Hun har jobbet 30 år som journalist i Budstikka, og er bosatt på Østenstad.

 

[1] Aftenposten 26.2.1949

[2] Der var et dårlig forhold mellom Sigrun Nansen og Odd Nansen, da han kastet henne ut fra Polhøgda straks etter Fridtjof Nansens død i mai 1930. Brev fra Sigrun Nansen til Jacob Worm Müller Vollen 30.12.1930 og 3.11.1955. Nasjonalbiblioteket 428

[3] Odd Nansens dagbok Fra dag til dag 13. januar – 4. august 1942, side 9, Dreyer Forlag

[4] Katrine Møinichen giftet seg med Eyvind Krogh i 1967, i 2014 flyttet de til mannens tidligere sommersted “Hagabukten” i Håkavikveien 15, nabo til Sigrun Nansens tidligere bolig. Hun kjente Odd Nansen via sin mormor Alette Schie. Han gikk i samme klasse som sønnen Sturla Schie på Halling skole og de var meget gode venner. Odd flyttet inn til familien på Majorstuen og ble “paying guest” da han mistet sin mor (Eva Nansen døde i 1907) og Alette ble enke i 1915. Kathrine Krogh forteller sin mormors historier om Odd Nansen i intervju 15.12.2019.

[5] Intervju 15.12.2019

[6] https://no.wikipedia.org/

[7] https://snl.no/Menstadslaget

[8] 11. oktober 1933, side 2

[9] Dagbladet 12. november 1991, side 4

[10] Dagbladet 12. november 1991, side 4

[11] Aftenposten Annonse 14.10.1933, side 3

[12] Arkivverket, Riksarkivet og Statsarkivene. Arkivreferanse: Gjermoe, Johanne Lucie Reutz RA/PA-1556/D/L0001/0005

[13] Norway. Skipsfartsdirektøren – 1940 – shipping Nansen mot Quisling. Fru Sigrun Nansen skriver i brev til Vidkun Quisling, datert Vollen 6. mars

[14] Intervju 15.12.2019

[15] Telefonintervju 25.3.2023

[16] Brev 10. mai 1942 til Sigrun Nansen fra Halldis Neegaard Østbye, fra Eyvind Kroghs private arkiv

[17] Dagbladet 25.2.1954.

[18] Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 2825, brev til Worm-Müller fra Sigrun Nansen Håkavik 27.11.1938

[19] Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 2825, brev til Worm-Müller fra Sigrun Nansen Håkavik 27.11.1938

[20] Nasjonalbiblioteket Ms.fol. 2825, Worm-Müllers minnetale.

[21] De første årene av Sigruns ekteskap med Gerhard Munthe inngår i nylig utkomne tobindsverk Erik og Sofie Werenskiold: Ungdom og eventyr 1849-1889 (Solum Bokvennen), som gir en bred dekning av nordisk og fransk kunstliv i de turbulente 1880-årene, basert på hittil upubliserte brev, en stor del funnet i Erik og Sofie Werenskiolds tidligere hjem på Lysaker.

[22] Marit Werenskiolds mor er Bergliot Qviller Werenskiold (1903 – 1996), og var kjemiker og direktør for SIFO

[23] Aftenposten 18.6.2003, artikkel av Paul Einar Vatne

[24] Nasjonalbiblioteket, Fridtjof Nansens brev juni 1905 til Sigrun Munthe