Tsukioko og Sensei møtes tilfeldig på en bar. Hun nærmer seg 40, han er hennes gamle lærer fra videregående, og det er møtene mellom dem som gjør fortellingen. Vi får vite svært lite om dem. Vi skjønner at Tsukioko jobber, men ikke med hva og fortellingen tar oss sjelden med noen steder utover disse møtene.

Tsukioko som forteller byr lite på seg selv, og vi skjønner at hun er en einstøing, en som har vittige kommentarer, og er litt underfundig, og som ikke slipper folk inn på seg så lett. Hun framstår ikke som et ensomt menneske, og hun trives alene. 

Møte med Sensei endrer noe i henne. Hun begynner gradvis å lengte etter han, ikke et fysisk begjær, mere en form for samstemthet og samhørighet – de to trekkes mot hverandre. Og, underforstått ligger jo erkjennelsen av at dette er noe som ikke kan vare. Tsukioko er 40 år og Sensei er 70 år.

Mat er sentralt i boken. Begge har sans for gode smaker, så vi får en herlig og fristende innføring i det japanske kjøkken.

Dette er lavmælt, og det er vakkert. Det er ikke en handlingsmettet fortelling, men den er til gjengjeld full av følelser og av smaker. Det er en historie som kryper inn under huden på deg, på en god måte. Det er mye som er usagt og det er uendelig vakkert.