Det er ikke mulig å gi et vanlig handlingsreferat av denne boken. Den består tvert imot av bruddstykker, som etter hvert skaper en helhet.

Sentralt står huset som farfaren bygde og som tre generasjoner har bodd i, inklusive den kvinnelige jeg-fortelleren. Hun skildrer livet til foreldrene og besteforeldrene mens de bodde der.

Jeg må dele et sitat for på den måten kunne formidle forfatterens særegne skrivemåte. På dette punktet i historien besvimer fars mor når fars far forteller at han må reise bort på grunn av arbeid han har fått:

«Det som fins, er fars far og det at han har hender som kan løfte, at han har hender som kan bære henne og legge henne i en seng. Hun puster, men hun har ikke åpnet øynene, hun ville ikke ha kommet til å åpne dem heller. Om ikke fars far fikk alt det som løsner til å stå fast, ville hun blitt liggende, men fars mor er et byggverk han holder på plass, som om hendene hans er et slags lim som får henne til å samle seg og reise seg opp og gå ut av den senga».

Nølende forbereder jeg-personen nå salget av huset med all dets historie.

Inghill Johansen vokste opp i Heggedal. Dette er hennes sjette bok. Av tidligere utgivelser kan jeg spesielt anbefale "Bungalow", som kom i 2016.