I Kroppskunstneren, en liten, suggererende roman, følger vi Lauren Hartke som bor ute ved kysten i New England. En dag finner hun en merkelig mann, helt ubestemmelig av alder, i huset sitt. Han vet ubehagelige ting om livet hennes. Sammen drar de på en oppdagelsesferd i identitetens ytterkanter. Et av spørsmålene boka stiller, er: Hva er egentlig en person?
Denne nyeste romanen til amerikaneren Don DeLillo, som er så annerledes enn den forrige romanen hans, Underverden, er det vanskelig å favne i ett begrep. Kanskje "en moderne fabel" er det som kommer nærmest; en fabel som også handler om å fortelle og gjenfortelle.

Sikkert er det at den er både dypt original, urovekkende og overraskende. På tross av det lille formatet vil den komme til å utfordre lesere like mye som den mange hundre sider tjukkere forrige boka gjorde.

For hva er det egentlig performanceartisten Lauren Hartke opplever sammen med den ubestemmelige Mr. Tuttle? Og hvilken sammenheng er det mellom første kapittels nitide skildring av et frokostritual, og boringene i identitet, språk og tidsforståelse i resten av fortellingen?