Kunst og vitenskap anses med rette som forskjellige uttrkks- og erkjennelsesformer, men i likhet med kunst er vitenskap noe som skapes, og dette har implikasjoner som stikker dypere enn vår tids konstruktivistiske vitenskapsteorier gir inntrykk av. Både kunstverket og det vitenskapelige verk tar form gjennom måten man bokstavelig talt håndterer materialet man skaper sitt uttrykk med - om dette materialet nå er stein, metall, farger, toner eller bokstaver og ord.

Essayene i denne bok utgjør en rekke høyst forskjelligartede undersøkelder av hvordan språkets estetiske dimensjon - i spennet fra tekstens arkitektonikk via de retoriske grep og figurer til bokstavenes antatt betydningsløse materialitet - på subtilt vis er med på å skape mening i vitenskapelige tekster. Pålshaugen viser at når språkets estetiske dimensjon betraktes som noe sekundært eller underordnet, som tilfellet ofte er innen både samfunnsvitenskap og humaniora, så blir vitenskapen ikke bare uskjønn, men også usann.