Reformasjonen kom i 1536 til Norge via Danmark som en lite forberedt endring. Den ble innført av kongen, og ikke kjempet frem av folket. De dominerende reformatoriske ideene i Norge var heller ikke uten videre de samme som i reformasjonens hjemland, Tyskland. Blant annet var lutherdommen som folkelig frihetsideologi praktisk talt ukjent i Norge. Hvordan de lutherske ideene nedfelte seg på norsk jord, er et hovedtema i første del av dette bindet.

Pietismen på 1100-tallet, med dens hovedideolog Erik Pontoppidan, gis bred omtale. Gjennom blant andre Ludvig Holberg og Johan Ernst Gunnerus presenteres opplysningstidens ideer, og Hans Nielsen Hauges lekmannsbevegelse beskrives som et svar på det tomrommet opplysningstidens teologi etterlot seg.

Tidens intellektuelle - prester, lærere og embetsmenn - hadde solide røtter i folkekulturen; vekselvirkningen mellom høy- og lavkultur går derfor som en rød tråd gjennom fremstillingen, ikke minst i kapitlet om trolldom, hekseri og magi. Jærtegn og varsler danner utgangspunkt for finurlige tolkninger; det kan være en ny komet eller en sild med mystiske tegn på skinnet.

Den historisk-topografiske kartleggingen av Norge tok til for alvor på 1600-tallet. Her beskrives fugler, planter, dyr, landskap, mennesker over det ganske land, og her dukker mer eksotiske vesener som sjøormer, havmenn og havfruer opp. En foregangsmann på dette området var Peder Claussøn Friis med sin Norriges Bescriffuelse, senere fulgte blant annet Erik Pontoppidan og Hans Strøm opp.

Bindet er utstyrt med rammetekster og illustrasjoner som kaster skrålys inn over hovedfremstillingen.