Her fortsetter Proust sin romanserie om utviklingen hos et menneske som gradvis blir fratatt alle de illusjoner han har omfattet tilværelsen med. Den beskriver en konfrontasjon med virkeligheten som resulterer i en systematisk avsløring av den. Proust vandring gjennom tilværelsen nedfeller seg som ironisk klarsyn overfor det manglende samsvar mellom menneskenes oppfatning av seg selv og de egentlige motiver for deres handlinger. Spesielt gjennom fortellingen om Swanns kjærlighet fremtrer de menneskelige lidenskaper i lys av det evige selvbedrag.