I boken Jorden vår mor har Tor Åge Bringsværd samlet 94 myter og legender fra 66 forskjellige språk og dialekter blant nordamerikanske indianere. Gjennom disse tekstene får vi anledning til å stifte bekjentskap med en kultur som strekker seg langt forbi våre populære forestillinger. Den indianske kulturen satte ordene og deres kraft høyt, og fortellingene ble formidlet muntlig fra slektsledd til slektsledd. Slik holdt man stammens historie levende, slik ble barn oppdratt. Nå er et utvalg av denne rike tradisjonen samlet mellom to permer i norsk oversettelse.

"Den store ånd er i alle ting, han er i luften vi puster inn og ut.
Den store ånd er vår far, men Jorden er vår mor.
Hun fostrer oss og gir oss næring..."
Bedagi fra Wabunaki

TOR ÅGE BRINGSVÆRD er forfatter og kjent for de fleste gjennom sine romaner (bl.a. den prisbelønte fembindsserien GOBI) og som redaktør av en rekke bøker med tema fra så vel Ole Brumm som religiøse og folkloristiske tradisjoner. Allerede i 1966 redigerte Tor Åge Bringsværd boken Det står skrevet, et utvalg av verdensreligionenes hellige skrifter. Jeanette Sky har intervjuet ham:

Våre forestillinger om indianerne og deres kultur stammer gjerne fra film og tegneserier. Her fungerer indianerne enten som blodtørstige villmenn eller idealiserte naturbarn. Felles for begge rollene er at indianernes historie fremstilles som om den begynte med europeernes inntog på det amerikanske kontinentet. Deres historie innskrenkes dermed til en periode som i bunn og grunn ikke rommer mer enn deres fortrengning fra sine landområder. Denne boken viser oss derimot en årtusen gammel kultur som var rik og variert i sitt mangfold. Leseren bys altså på noen overraskelser?

- Ja, man får en hel del aha opplevelser i møte med disse tekstene, sier Tor Åge Bringsværd, og fortsetter: - Når indianerne for eksempel tok på seg "krigsmaling" og satte store fjærkranser på hodet, var det ikke først og fremst et forsøk på å se fryktinngytende ut. Snarere vitner det om en bevissthet om at det var farlig å dra i krig, man kunne helt enkelt dø. Man ville møte skaperen i sine beste klær og pyntet seg for døden. Videre eksisterte heller ikke indianeren til hest før spanjolene brakte hestene med seg. Det var hundene som var indianernes viktigste dyr, og hestene ble først kalt for hellige hunder. Det bildet vi har av indianere er derfor fra en veldig kort periode i deres lange historie. Det gikk ikke lang tid fra indianerene fikk hester til de ble borte.

- Kan man egentlig lese disse tekstene uten å tenke på hva som faktisk skjedde med indianerne?

- Nei, det kan man kanskje ikke, og det tror jeg heller ikke man skal. Europeernes oppførsel var rene inkvisisjonen. Man fikk for eksempel den glupe ideen at siden indianerne var så avhengige av bøfler, fikk man fjernet indianerne hvis man fjernet bisonoksene. Det var forøvrig de hvite som satte skalpering i system. Sjokkerende er det også å tenke på hvor fort det faktisk gikk fra man begynte å spise seg inn i landet, til man rett og slett skjøv bort en hel befolkning. Enten i form av direkte krig med moderne våpen, eller ved å lage falske avtaler med mennesker som ofte ikke skjønte hva de gikk med på. Dette er en skammens historie som i dag gjør det ironisk å snakke om Amerika som "the land of the free". Men denne boken er ikke ment å være en historie om indianerne i den forstand. Snarere er det et forsøk på å vise rikdommen i den indianske kulturen.

EN STOR KULTUR
- Vår kjennskap til indianerne strekker seg ikke særlig lenger enn fra Colombus oppdaget av Amerika for 500 år siden, men deres kultur og historie er altså mye eldre enn dette?

- Den eldste bosetningen i Nord-Amerika ble funnet i 1988 ved Cactus Hill i Virginia og er ca. 17000 år gammel. Lenge før spanjolene kom hadde indianerne rukket å utvikle hundrevis av samfunn, like varierte og forskjellige som landene i Europa. Det er faktisk anslått at befolkningstallet i Nord-Amerika kan ha vært et sted mellom to og ti millioner. Cahokia, nær våre dagers East St Louis, var på 1200-tallet en stor by med et beregnet innbyggertall på rundt 40 000 - altså like stort som datidens London eller Paris!

- Antropologers innsats mot slutten av 1800 tallet har sørget for at disse mytene som ble muntlig overlevert har blitt bevart for ettertiden. Men hva slags myter er dette? Finner vi noen forestillinger om deres opprinnelse?

- Den indianerstammen som kalte seg steinens folk, Seneca, mente at alle historiene opprinnelig var fortalt av en stein. Mange av kulturene forfektet at naturen kan snakke og fortelle historier. Man snakker med trær og dyr. Naturen var hellig og levende. Enkelte ville derfor heller ikke ha jordbruk - man ville jo ikke skjære i stykker sin mor. Denne respekten for naturen er nok det som tiltaler en del av oss i dag hvor vi får mer bevissthet om økologi og sammenhengen i naturen.

- Kan vi skue konturene av noen felles religiøse forestilling i disse forskjellige mytene?

- Ja, det dreier seg først og fremst om menneskets plass på jorden. Mennesket står ikke over dyrene eller resten av naturen; alt hører sammen. Opprinnelig snakket dyr og mennesker sammen. Som det heter et sted: "I begynnelsen var visdommen og kunnskapen hos dyrene". Dette butter selvfølgelig veldig mot vår jødisk-kristne tankegang, hvor alt er til for menneskets skyld: Det er vi som eier jorden. Den store kollisjonen med europeisk kultur hadde derfor utgangspunkt i synet på jorden. Europeerne satte opp gjerder og ville eie jorden. For indianerne var dette en helt vanvittig tanke. Ingen kunne vel eie jorden, vannet eller skogen. Sioux-høvdingen Sitting Bull sa helt enkelt at trangen til å eie er en sykdom blant europeerne.

VERDENS SKAPELSE
-- Det berettes gjerne om verdens skapelse i de ulike mytiske tradisjoner. Finner vi elementer av dette i disse tekstene?

-- Ja, og dette er et annet fellestrekk. Flere steder finner vi nemlig forestillingen om at alt starter med vann. Ofte berettes om et vesen som dukker ned til bunnen og tar opp en klump med gjørme, og fra denne vokser så alt liv på jorda. En annen variant begynner med en oppklatring. Man går gjennom forskjellige verdener oppover. Og så har vi jo myten som beretter om at hele verden ligger på ryggen av en skilpadde. Amerika kalles da også av og til for "skilpaddeøya", selv i dag. Slike historier er både poetiske, vakre og morsomme.

- Noen av disse tekstene er overraskende korte, nesten eventyraktige. Likevel er dette religiøse tekster, hva slags guder befolker disse mytene?

-- Vi finner er bredt spekter av gudeskikkelser. Alt fra skaperguden til hans mange hjelpere. Skaperguden er først og fremst tilstede i begynnelsen, og så trekker han seg tilbake. Vi kjenner ham kanskje best fra indianerbøkene som Manitou, og det er et av mange navn som brukes: den store ånd. Videre har man en halvgudeskikkelse som er veldig spennende, nemlig tricksteren, eller luringen. Denne skikkelsen tilsvarer på mange måter vår egen Loke i norrøn mytologi. Tricksteren kan gjøre både dårlige og gode handlinger. Han gir gode gaver, men kan også være en ødelegger. Men selv når han ødelegger kan det være noe godt i det. Selv om han er årsaken til at døden kommer inn i verden, så skjønner man at det kanskje må være sånn. Denne figuren finner vi igjen i flere av mytene, gjerne i dyreskikkelse, alt fra kanin, til ravn og coyote.

Å MØTE SEG SELV I DET FREMMEDE
- Det er jo en veldig stor tradisjon å øse av dette her, har det vært vanskelig å velge?

- Jeg må innrømme at jeg har latt meg styre av et con amore-prinsipp. Dette er tekster jeg selv liker, som jeg selv synes er poetiske. Det er gode historier som er hyggelige å lese. Men det har også vært et ønske å vise sammenhengen mellom flere av disse indianske kulturene. Nord-Amerika er et veldig stort kontinent med mange ulike kulturer, med forskjellig språk og forskjellig tradisjoner. Det er både en veldig gammel, rik og variert tradisjon vi møter i denne samlingen. Jeg har forsøkt å få frem forskjellige aspekter, samtidig som fellestrekkene blir tydelige.

- Kulturen vi møter gjennom disse tekstene er oss fremmed både i tid og rom. Bør vi ta på oss spesielle "briller" for å lese dem?

- Nei, de kan leses som enhver annen tekst. Det er jo dette som er spennende med fremmede kulturer, at hvis vi bare møter dem på en åpen måte, så er ikke vi mennesker så veldig forskjellige. Det er rett og slett ikke så vanskelig for oss mennesker å åpne oss og forstå. Det lokale er mer generelt eller globalt enn man tror. En tekst som hører hjemme et sted kan bety noe også for andre. Jeg tror i det hele tatt at tekster som dette kan bety mye for å dempe noe av den fremmedfrykten som vi også finner i Norge.

- Man behøver altså ikke være indianer for å lese disse tekstene?

- Nei, men litt indianer er det jo lov å bli etterpå! Som Dee Brown, forfatteren av Bury My Heart at Wounded Knee svarte på et spørsmål om han hadde noe indiansk blod i årene: "Indiansk er noe man er i hodet sitt! I Oklahoma vokste jeg opp sammen med indianere, og jeg kom til å foretrekke deres måte å betrakte verden på, deres følelse av slektskap med naturen og deres respekt for sine brødre og søstres drømmer."