Bind 1:

«Å vandre er å forandre.» Dette er en av konklusjonene i Norsk innvandringshistorie 1-3. For første gang er vel tusen års norsk historie blitt sett gjennom innvandringens perspektiv, fra treller, prester, håndverkere, kjøpmenn, adelsmenn og konger under kongedømmet i middelalder og tidlig ny tid via arbeidssøkerne og spesialistene under nasjonalstaten til dagens foretaksomme flyktninger i globaliseringens tid.

- Hvem har vært innvandrere i Norge?

- Hvor kom de fra i de ulike periodene?

- Hva fikk dem til å bryte opp?

- Hvorfor kom de av alle land til Norge?

- Hvor dro de hen i Norge?

- Hvordan ble innvandrerne norske innbyggere?

- Hva tilførte innvandrerne landet?

- Har innvandringen vært et problem?

- Hvordan har styresmaktene møtt innvandrerne?

- Hva har befolkningen ment om nykommerne?

Norsk innvandringshistorie 1-3 forteller historiene om de ulike menneskene som valgte Norge som et nytt hjem.

Verken innvandring eller til dels sterke meninger om fenomenet hører utelukkende hjemme i moderne tid. Innvandring var en del av norsk samfunnsutvikling gjennom hele middelalderen. Fram til 1537 er norsk innvandringshistorie også historiene om hvordan forestillingen om nordmennenes land ble koplet til en politisk enhet, det norske kongedømmet, om bjarmer, samer og kvener på Nordkalotten, om innenlandske og utenlandske undersåtter av Norges konge, islendingers posisjon i landet, tyske skomakere og kjøpmenn, utenlandske geistlige og ikke minst alle de innvandrende aristokratene. Erik Opsahl tar også for seg enkeltpersoner i del I av Norsk innvandringshistorie, I kongenes tid, om perioden 900-1537, bl.a. den irskfødte Harald Gille med det betente ryktet og hans svenskfødte dronning Ingrid, den italienske adelsmannen Piero Qverini som på 1400-tallet strandet i «paradisets første krets» på Røst i Lofoten, og den holsteinskættete Hartvig Krummedike og sønnen Henrik, som regnes blant de viktigste grunnleggerne av «danskeveldet» i Norge.

Sølvi Sogner belyser i del 2 fram til 1814 bl.a. hvordan gruvedriften i Seljord allerede på 1500-tallet var avhengig av fagfolk fra Sachsen. Den nye norske industrien ble ofte startet av driftige innvandrermenn. Også muntlige fortellinger viser innvandrere. Sagn fra 1700-tallet forteller om skottejenter som endte på vestlandskysten da de skulle ut for å melke, båten deres drev av. Hos Sølvi Sogner er hollendertid og skottetid egne begrep - i tillegg til kjente perioder som hansatid og dansketid. Europeerne på 16- og l700-tallet er på vandring også til fjerntliggende strøk som Norge, de innfører handel, industri og etablerer den lutherske tro.

Bind 2:

«Å vandre er å forandre.» Dette er et hovedsynspunkt i Norsk innvandringshistorie 1-3. For første gang er vel tusen års norsk historie blitt sett gjennom innvandringens perspektiv, fra treller, prester, håndverkere, kjøpmenn, adelsmenn og konger under kongedømmet i middelalder og tidlig ny tid via arbeidssøkerne og spesialistene under nasjonalstaten til dagens foretaksomme flyktninger i globaliseringens tid. Norsk innvandringshistorie 1-3 forteller historiene om de ulike menneskene som valgte Norge som et nytt hjem.

Grunnloven i 1814.er et startpunkt for det selvstendige Norge. Norsk innvandringshistorie, I nasjonalstatens tid 1814-1940 spør hva 1814 betydde for Norge som innvandringsland og for synet på de fremmede. Likevel, det viktigste skillet kom i 1860, da det tvungne passvesen ble opphevet. 11854 hadde tjenestetvangen forsvunnet, og Grunnlovens forbud mot jøder var blitt opphevet i 1851. Slik hadde Norge i siste halvdel av dette hundreåret et liberalt innvandringsregime. I praktisk politikk var det likevel ikke alltid slik, noe som hadde å gjøre med både økonomiske forhold og ideologi. For eksempel ble kvenene i nord først sett som flrhige nybyggere og arbeidere, men etter hvert ble de vurdert som et nasjonalt problem. Dette var også tiden da kunstnerne oppdaget Norge, fremragende innvandrede malere og arkitekter tolket det norske landskapet. Hvordan så verden ut for nordmenn i tiåra omkring 1900? Rasebegrepet var vanlig, folketellingen i 1910 kalte også fipner, samer, svensker og dansker for «fremmede racer». Statistisk sentralbyrå brukte begreper som «ren race», «ublandet race» og «blandet race». Andre så nykommerne rett og slett som arbeidskamerater. Folk dro først og fremst til Norge for å arbeide, det var et nordisk arbeidsmarked på Nordkalotten, og et vestskandinavisk i de vestlige lenene i Sverige og Sør-Norge. Men også flyktninger kom, politikken overfor dem ble preget aven billig liberalisme, store ord i internasjonale fora og restriktiv politikk på hjemmebane.

Noen innvandrede navn i bind 2:

Abel, Andresen, Anker, Aubert, Bagrinovskij, Beckmann, Beef, Benkow, Blumenbach, Bogdanoff, Borisov, Brandt, Bull, Campbell, Caspari, Castberg, Christie, Cloetta, Collett, Coppello, Dick, Dzwonkowski, Duffe-Hans, Eklund, Fritzner, Fulgentina, Glad, Goldschmidt, Golodnoff, Grosch, Griining, Hambro, Harila, Heine, Henckel, Jakobsen, Jansson, Jarlsberg, Jebsen, Johannsdottir, Keilhau, Kirste, Kollajarvi, Koritzinsky, Kvetsinsky, Larsson, Levin, Linstow, von der Lippe, L'Orsa, Meldahl, Mendelsohn, Meyer, Munch, Miiller, Nesch, Petterson, Pihl, Polaczek, Pryser, Paasche, Rieber, Riefling, Rymker, Salomon, Sandemose, Schnitler, Schwarz, Schwarzott, Storm, Sigala, Skurv-Anne, Sladnjev, Suhm, Sverdrup, Tau, Tambini, Vogt, Weidmann, Westerlund, Williams.

Bind 3:

«Å vandre er å forandre.» Dette er et hovedsynspunkt i Norsk innvandringshistorie 1-3. For første gang er vel tusen års norsk historie blitt sett gjennom innvandringens perspektiv, fra treller og konger under kongedømmene i middelalder og tidlig ny tid via arbeidssøkerne og spesialistene under nasjonalstaten til dagens foretaksomme flyktninger i globaliseringens tid. Norsk innvandringshistorie 1-3 forteller historiene om de ulike menneskene som valgte Norge som et nytt hjem.

Norsk innvandringshistorie, I globaliseringens tid 1940-2000 starter med de store folkebevegelsene ut og inn av landet mellom 1940 og 1945; tyske okkupanter, utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere - polakker, russerfanger, jugoslaviske partisaner. Rasetenkning ble nå til politikk - og det norske samfunnet ytte sine jødiske medlemmer svakt forsvar mot nazismens Holocaust, ja bidro i noen grad i jødeforfølgelsene. Etter okkupasjonsåra kom den kalde krigen med et nytt flyktningregime, og mange flyktninger fra Tsjekkoslovakia og fra Ungarn fikk opphold i Norge. Grensene ble åpnet for arbeidsinnvandring, og Norden ble et felles arbeidsmarked. Ved inngangen til 1970-tallet ble det innført restriksjoner på innvandring, og innvandringsstopp ble iverksatt i 1975. Bakgrunnen for dette var ikke minst endringer i det globale vandringsmønsteret - i Norge særlig knyttet til unge pakistanske menn på jakt etter arbeid.

Den andre bølgen av innvandring var familieinnvandringene; ektefeller og barn av opprinnelige arbeidsinnvandrere kom. For første gang diskuterte Stortinget prinsippene for integrasjon; arbeidsvilkår, boforhold, språkopplæring, rettigheter og plikter. Innvandring ble et viktig spørsmål i norsk partipolitikk.

Den tredje innvandringsbølgen fra 1980-tallet og utover til år 2000 telte også flyktninger og asylsøkere; med båtflyktningene fra Vietnam og chilenerne som noen av forløperne. 1990-åra varslet nytenkning innen asylpolitikken etter tilsig av krigs flyktninger bl.a. fra Bosnia og fra Kosovo. Spørsmålet om tilbakevending ble brennbart etter krigens slutt.

Ny norsk innvandringshistorie rommer mange fortellinger, fra de om dørvaktrasismen, suksessen Mr. Lee og de polske vaskehjelpene til snillismedebatt, marokkansk-norske Nadia og spørsmålet om tvangsgifte.

Dette er den første framstillingen av moderne norsk innvandringshistorie, rikt illustrert.