Den navnløse heltinnen i denne Christa Wolf-romanen blir utsatt for en eksistensiell krise.
En blindtarm-komplikasjon bringer henne i nærkontakt med døden og gjør kroppen hennes til en seismograf for et sammenbrudd på alle nivåer, og samtidig til et dramatisk åsted for det som nesten alle Christa Wolfs bøker handler om: konflikten mellom individet og samfunnet.
Lenge unnslipper pasienten legenes behandling, og det er ikke bare kroppen som er forgiftet, men også psyken. I feberfantasiene blir hun oppsøkt av scener fra sitt tidligere liv. Avgrunner åpner seg. Ville, fantastiske drømmer driver henne fram gjennom den uløste fortiden, gjennom underjordiske, labyrintlignende ganger, gjennom den halvdelte byen Berlin, gjennom et ruinlandskap av tysk historie. Her er mytologiske undertoner og moderne henspillinger: I stedet for en Vergil som følgesvenn, har hun en anestesikyndig. Når den syke, i all sin svakhet, til slutt bestemmer seg for å leve, er det ikke minst viktig at det finnes et du som står henne nær.
«Rekonvalesenslitteratur» er dennne lille, men likevel store fortellingen blitt kalt, fordi den på tvers av sykdomstematikken handler om viljen til å leve.