Forlaget skriver om denne boka:
"Aandens afblomstringsalder" begynner når man er femti, skriver Hamsun i en artikkel i 1900. Alderen var en av de tilskikkelser Hamsun trasset imot - alderen demoraliserer, og han ærer ungdommens nådegaver.

I de poesifylte "En Vandrer spiller med Sordin" og den foregående romanen "Under høststjernen" er det mer vemod enn protest over alderens inntog. Vi møter den Hamsunske vandrertype. Jeg-personen er et moderne, reflektert nervemenneske som flykter fra byen og søker et tapt paradis på landet.

I første bok forelsker han seg i kaptein Falkenbergs frue Lovise på Øvrebø. Når han nå kommer tilbake til Øvrebø etter seks år, har han nådd "afblomstringsalderen". Han er blitt en passiv og medfølende tilskuer til andres liv - "nå ser jeg på kvinnen som litteratur. Det er enden."

Han blir også med sorg vitne til at Falkenbergs barnløse ekteskap forliser. Selv tror han ikke at alderen har gjort ham visere, og han takker ikke Gud for modenheten, men fordi han alltid har hatt gleden av å leve!