Forlaget skriver om denne boka:
"Den siste Glæde" er nært knyttet til vandrerbøkene "Under høststjernen" og "En vandrer spiller med Sordin" - den er Hamsuns siste jeg-roman. Men denne boken må i motsetning til de to poesifylte innledende romanene, sies å være en del av hans samfunnskritiske forfatterskap. Polemikken er skarp, adressen er "den nye ånd" i Norge - industrialiseringen og fremmedgjøringen i en verden av materielle goder.

Han lufter sin motvilje mot turistvesenet, yrkeskvinnen - "typen Torsen". Det positive innslaget står barna for, de inspirerer Hamsun til de ømmeste og nennsomste skildringer.

Han vender tilbake til de småborgerlige dyder i barndommen: fromhet og nøysomhet. De utgjør verdigrunnlaget for hans samfunnskritiske forfatterskap.