Forlaget skriver om denne boka:
Teori og praksis er en løgnaktig selvbiografi om å vokse opp i drabantbyen Rykkinn i Bærum. Det er en nesten sann roman om arkitektsønnen Nikolaj og hans familie, som flytter inn i farens teoretiske paradis i 1972. Det er en beretning om kulturradikalernes forventninger og tap, om pønkens energiske, umålrettede opprør, om rus og galskap, om normalitet som avføder krise. Og det er en skildring av et helt usedvanlig forhold mellom far og sønn. Samtidig er det en fortelling som overskrider realismens rammer og utfordrer grensene mellom fiksjon og virkelighet. Som spør om det er mulig å skrive vedvarende sant om eget liv, eller om det løgnaktige i siste instans er det sanneste?