Helene satt på den hvite benken under epletreet og bladde i et manuskript, det sorte, kortklipte håret, de fiolette vantene uten fingre, den okerfargete kåpen, aldri hadde han sett henne tydeligere for seg, mens Kaia raket løv, med en rive som var altfor stor for henne. Og Peter Wihl tenkte at han aldri hadde malt disse to menneskene, ikke sin hustru og heller ikke sin datter.

Kanskje det var grunnen: de sto ham for nær og han turte ikke.