Hun kler av seg, står modell for ham daglig. Hun er ung, vakker, velskapt. Han er en ung, ambisiøs og begavet billedkunstner. De har et intenst forhold. Det er sterk erotisk ladning mellom dem. Men det er noe de ikke våger. Hun forlater ham.
Mange år senere møtes de med ruinene av sine liv. Han har mistet skaperkraften. Hun er plaget pasient. Fordi de tok uopprettelig gale valg i sin ungdom, har de fått så uendelig mye mindre ut av sine liv enn de kunne. Når de nå våkner opp igjen sammen, ser de at de ikke har levet.
Dette er Henrik Ibsens dramatiske epilog, det siste skuespillet han skrev, 70 år gammel. Det er underlig, sammensatt, med en desperat kraft.