Sentralt i denne tragedien står forholdet mellom Rosmer og Rebekka og sjelestriden i dem begge: den ubevisste skyldfølelsen hos Rosmer som blir bevisst og stenger for den idealistiske kamp han vil føre, livsangsten som bunner i arv, oppdragelse og et konvensjonelt moralsyn, den blodrøde lidenskap i Rebekka, begjæret, villskapen som blir foredlet av kjærligheten med svekkelsen av livsviljen som resultat.