Forlaget skriver om denne boka:
En vinterdag med sur blåst og snøfokk satt jeg og smuglyttet til en telefonsamtale som far hadde inne på kontoret. Jeg stakk ofte innon kontoret hans, og fikk han en telefon utenom arbeidstid, håpet jeg at han måtte rykke ut for å redde folk som var syke. Faren min var en høy og tynn mann med rolige, fine øyne, store hender og gråsvart, tilbakestrøket hår. Han var alltid pent kledd og ikke som de fleste andre fra Sirstad, med sølvskinnende skjorter, skulderputer i dressjakkene eller collegegensere stukket i buksene. Faren min var distriktslege og gikk i dress. Han satt i kommunale råd i Sirstad og hadde ansvaret for at helsevesenet i distriktet fungerte. Og han hadde legepraksisen sin.
Arbeidet som distriktslege kunne drive han til fortvilelse. Særlig fortørnet var han over det han kalte "armoden her ute i provinsen" og folk som "forgikk i uvett". Som distriktslege hadde han ansvar for at helseforholdene i Sirstad og omegn ble forbedret, noe som var lettere sagt enn gjort. Han hadde sagt til meg mer enn en gang at det ikke var sosial nød som førte til elendigheten, men "åndsfattigdommen i det velstående norske sosialdemokratiet". At jeg ikke helt skjønte hva han mente, sto ikke i veien for at jeg tok til meg ordene.