Forlaget skriver om denne boka:
Baudelaire, Flaubert og Manet er modernismens grunnleggere, skriver Toril Moi, men hvorfor ikke også Ibsen? I denne boka viser hun at det Baudelaire betydde for moderne poesi, Flaubet for romanen og Manet for moderne maleri, var Ibsen for moderne teater.
I Ibsens modernisme løftes Ibsen ut av det nasjonale og bringes inn i en europeisk sammenheng. Toril Moi drøfter Ibsens kulturelle ressurser og den estetiske debatten i hans samtid. Hun tar særlig for seg dikterens visuelle verden: maleri, teater og visuell underholdning. Sentralt i hennes tilnærming står Ibsens kvinner, språk og mening, ekteskap og frihet - og synet på det hverdagslige.
Moi analyserer idealismen som estetisk norm, og viser på hvilken måte Ibsen frigjorde seg fra den idealistiske tvangstrøyen. Hun argumenterer mot den tradisjonelle forståelsen av motsetningen mellom realisme og modernisme. Den hindrer oss i å forstå Ibsens modernisme blant annet fordi den får oss til å glemme at modernismen oppstod som en reaksjon mot idealismen på slutten av 1800-tallet. Ved å sette lys på idealismen og revidere forståelsen av realisme og modernisme, skaper Ibsens modernisme ikke bare et nytt bilde av Ibsen, men også en ny forståelse av litteraturhistorien.