WILHELM MEISTERS VANDREÅR (1821-29) er fortsettelsen av Goethes toneangivende dannelsesroman Wilhelm Meisters læreår (1795-96). Læreårene skildret Wilhelms individuelle utvikling, mens Vandreårene først og fremst har et almennmenneskelig perspektiv. Wilhelm forlater sin hustru Natalie og begir seg på vandring sydover gjennom de sveitsiske alpedaler mot Italia. Han er blitt pålagt av det gåtefulle Tårnselskapet aldri å oppholde seg mer enn tre dager på samme sted, og skal ikke binde seg til noe bestemt. Han lærer stadig nye mennesker og sammenhenger å kjenne, og begynner å praktisere som sårlege for å hjelpe mennesker til å komme tilbake til samfunnsnyttig virksomhet. Dette var i tråd med tidens nye menneskeideal, som var mer praktisk og samfunnsmessig orientert enn idealet i 1700-tallets opplyste overklasse.
Wilhelm Meisters vandreår er ingen enhetlig fortellende roman, men består av en rammefortelling, brev, dagbokutdrag, teoretiske, filosofiske og religiøse refleksjoner, tekniske beskrivelser, noveller og fyndord. Denne formen er utfordrende for samtidens lesere. Men siden Goethe skrev Vandreårene, har romangenren utviklet seg i store sprang, og i vår tid er nettopp Wilhelm Meisters vandreår av mange blitt betraktet som en svært viktig forløper for det 20. århundrets eksperimentelle roman.