En sommernatt i 1953 så Harry Martinson et klart bilde av Andromedagalaksen i sitt romskip. Det inspirerte til et dramatisk prosadikt om et romskip som kommer ut av sin bane. I løpet av fjorten dager dikterte han (liggende på en sofa) de første sangene. Aniara er en romferge som frakter mennesker bort fra en jordklode ødelagt av krig og miljøkatastrofer. På sin ferd møter den en ukjent asteroide som tvinger den ut av kurs. Resten av handlingen dreier seg om hvordan passasjerene takler tilværelsen ombord, der de må bli i all framtid. Fortellingen er gjerne blitt lest som et dystopisk skrift om menneskenes utsatthet i en verden som har tatt i bruk atombomben. Men i romskipet finnes mimen, et maskineri som dels har skapt seg selv og dels er menneskeskapt. Hun er et besjelet kvinnelig vesen, en syntese av natur, teknologi og menneskelighet. Aniara kan tolkes som en appell til Vestens sivilisasjon om å slutte fred med naturen og med seg selv. Mange kjenner romanene ""Neslene blomstrer"", ""Ut i verden/Kapp farvel"" og ""Veien til Klockrike"" av Harry Martinson (1904-1978), som også fikk nobelprisen. ""Aniara"" (1956) er et nordisk mesterverk, oversatt til mange språk, men aldri tidligere til norsk.

Aniara (1956) er nobelprisvinner Harry Martinsons bokstavelig talt fantastiske epos. Romskipet Aniara fører flyktninger fra Jorden, der det har vært en atomkatastrofe, og ut i intetheten i det uendelige himmelrommet. Science fiction-eposet er et stort dikt på 103 sanger, og det er en dyster fremtidsvisjon. Karl-Birger Blomdahl laget en operaversjon av eposet allerede i 1959.