Drømmen hans er å bli en stor skihopper. Det er vinteren 1970, og den fjorten år gamle gutten setter utfor hoppbakken i håp om ny personlig rekord. Beina svikter idet han forlater hoppkanten, og han faller stygt. Legen konkluderer med at han lider av en uhelbredelig sykdom og at bare ett skihopp til kan være livsfarlig. Skal gutten fortelle foreldrene hva legen har sagt, eller skal han holde det hemmelig for å få sveve en siste gang? Hjemme er det som om mor mer og mer lever i sin egen verden og far forsøker å glatte over noe.

Vekten av snøkrystaller gir et levende bilde av en oppvekst i Oslo på begynnelsen av syttitallet, der Holmenkollrennet er årets høydepunkt. Nina med det røde skjerfet er den stiligste jenta på skolen. Thorvald Steen har skrevet en klok, kraftfull og tankevekkende roman om et ungt menneskes kamp og om livet som ikke blir slik man hadde tenkt seg. Boka tegner et særskilt vakkert portrett av en far og en sønn som står i fare for å miste hverandre.

Forlaget skriver om denne boka:

Han er nesten femten - skihopping er livet. Men livet har andre planer for gutten. Sykdom fanger ham i svevet.

Presentert av Rune Larsstuvold

# Skihopp og psykiatri - intervju med Thorvald Steen
# Bare jeg ikke ble forelsket - utdrag fra Vekten av snøkrystaller
# "Å bånne bakken" - les redaktørens anbefaling

Den lille kjernefamilien i Oslo på 1970-tallet har det tilsynelatende så godt som det går an: Far Otto driver pliktoppfyllende sin urmakerforretning på Sinsen, mor Turid er lærer og stolt av andreklassejentene sine som er blitt så flinke til å lese, og begge er så glade i sitt eneste barn, sønnen på snart femten. Han er spinkel, og puberteten lar vente på seg. Han greier seg brukbart på skolen, men det er skihoppingen som er livet. Det er bare han og Even på hele skolen som er skihoppere, det står respekt av sånne tøffinger selv om de er små. Han vil ikke noe annet her i livet enn å hoppe på ski.

Mors angst
Far synes det er fint med hoppingen, far og sønn drar på Holmenkollrennet hvert år, og nå har gutten fått hopplegenden Per Stranden som trener, sesongen blir spennende. For spennende, synes mor. Gutten skjønner etter hvert at det er noe med mor, noe som engster henne, og som ikke har med hoppingen å gjøre. Far prøver så godt han kan å skjerme gutten for morens psykiske problemer. I lengden lar de seg likevel ikke skjule.

Ny sesong
Første søndag i advent gjør gutten sitt beste hopp noensinne, treneren skryter og klapper ham på skulderen. Når suksessen skal gjentas i neste hopp, svikter den ene foten i satsen. Fallet fører til legebesøk og et utfall ingen kunne drømme om: Legen forbyr ham å hoppe på ski. Gutten har en muskelsykdom som kan lenke ham til rullestolen, i verste fall til senga. Å fortsette hoppingen kan få dramatiske følger. Men dette må ingen få vite. Ikke mor og far i hvert fall. Slett ikke mor og far. Han river legens brev til foreldrene i stykker.

«Dette er romanen Thorvald Steen har
bedre forutsetninger for å kunne skrive
enn de fleste.»

Det siste hoppet
Idyllen i hjemmet kan ikke vare. I stua sitter far bøyd over klokker til reparasjon. Rundt ham har tiden stanset: Soveromsdøren lukker seg stadig oftere bak guttens mor. Gutten strever med tanken på hvordan han skal skjerme foreldrene mot sannheten om sykdommen han bærer på. Far og mor har da sannelig nok med mors sykdom, de trenger ikke flere bekymringer.

«Et selvbilde går i stykker - et nytt må
skapes for å beholde verdigheten.»

Han tenker på skituren med Nina i parallellklassen, på at hun måtte hjelpe ham. Gjennomskuet hun ham? Han spekulerer på hvordan han kan bevare verdigheten sin når han ikke lenger er skihopper. Han tenker på moren. Han drømmer om et siste svev.

Skihoppet som metafor
Fortellinger om oppvekst og pubertet handler ofte om å foreta valg, om hvor vanskelig det er å velge. Tenårene inneholder utallige ideer om livet og hva det kan by på. Det er forventningenes tid. For gutten ligger alt dette i skihoppet. Det er det eneste som gjelder, satse og aldri lande, sveve, drømme ... Skihoppet blir et bilde på livet og dets løfter.

Tyngden av snøkrystaller
Sykdom er et løftebrudd. Den kommer aldri beleilig. Den rammer ikke bare den syke, men også de nærmeste rundt. Den knuser forventninger og drømmer. Den foretar valg ingen har drømt om. Vekten av de vakre snøkrystallene som går i oppløsning i votten kan knekke ham, det er tungt å bære på drømmen som brast. Valgene er tatt for ham. I spennet mellom skihoppet og rullestolen må han finne oppdriften til andre svev.

Tre-i-en-roman
Er så Vekten av snøkrystaller en tragisk og dyster fortelling? Nei, den er snarere en rørende hyllest til menneskets livskraft. Thorvald Steens nye roman handler om verdighet, kjærlighet og humor. Et selvbilde går i stykker - et nytt må skapes for å beholde verdigheten. Kjærligheten gir seg mange utslag på flere plan - ektefeller imellom, foreldre og barn imellom, og også den første, gryende, som kanskje gir nye løfter? Og ikke minst humoren, som gjør livet til å bære og romanen til en fryd å lese.

Vekten av snøkrystaller kan dessuten kalles en Oslo-roman, en vinter- og skiroman og som sådan enestående i norsk litteratur, og en dannelsesroman. Det er romanen Thorvald Steen har bedre forutsetninger for å kunne skrive enn de fleste, bedre forutsetninger enn for alt annet i sitt prisbelønte forfatterskap til nå. Det er et svev til høye stilkarakterer. Nedslaget kan vente