Boka åpner idet den 14 år gamle gutten drar for å trene, og han gjør han sitt livs beste hopp. I det neste hoppet svikter beina, han faller og slår seg kraftig. Legen gir beskjed om at han aldri mer vil kunne hoppe, og at han har en uhelbredelig muskelsykdom som gjør at han vil ende i rullestolen. Gutten forteller ingenting om dette hjemme. Når brevet fra legen kommer, river han det i stykker. Legen tar kontakt med faren for å fortelle hva som skjer med sønnen. Faren bestemmer at moren ikke skal få vite noe.

Til tross for at legen har gitt klar beskjed om at skihopp kan være livsfarlig, er gutten fast bestemt på å gjennomføre et siste hopp. Det går ikke bra, han faller og brekker beinet. Moren har alltid vært redd for sønnens skihopping, og etterhvert forstår han at hun sliter med mye mer enn angst for denne hobbyen hans. Faren er så opptatt av hva som skjer med moren, at han ikke ser at sønnen blir stadig dårligere og kjemper med sitt. Moren gjennomlever et psykisk sammenbrudd parallelt med sønnens gradvise fysiske lammelse.

Jeg ble veldig grepet av denne boken, og har så vondt av dem alle sammen: en far som ser at alt han har forsøkt å holde sammen går i oppløsning, en mor som sliter og forsøker å holde seg selv samlet og ikke minst gutten som blir alene om alt og forsøker å samle opp bitene etter sine knuste drømmer.