Forlaget skriver om denne boka:
«Er en roman noe som alt er skrevet, og forfatteren bare den som finner den, og graver den møysommelig fram? Jeg må innrømme at jeg for hvert år som går, er blitt mer og mer klar over at jeg er innhyllet i en slik oppfatning. Men hvem har opprinnelig skrevet romanen? Hvis jeg bare er den som finner den og graver den ut? Dette er en kommentar til et sted i teksten der oppe som omhandler, eller skjuler et metafysisk spørsmål av høyeste rang.» (fotnote 5)
I denne romanen, som består av forfatterens fotnoter til en roman som ikke er skrevet, er Armand V. hovedperson.
Midt på 1960-tallet ankommer Armand og hans beste venn, Paul Buer, Oslo og Universitetet på Blindern. De er oppvokst i den samme byen langs Oslofjordens vestside. Paul Buer havner blant realistene, Armand hos filologene. Paul Buer blir meteorolog. Radikaleren og EEC-motstanderen Armand gjør karriere som diplomat og ambassadør i verdensmetropoler. Den usvikelig lojale ambassadøren Armand V. ikler seg rollen med en viss distanse, han er i sitt indre en illojal tjener for sitt land, om enn ikke i det ytre.

Forlaget skriver om denne boka:

Presentert av Cathrine Sandnes

Litteratur er, som alle vet, ikke idrett. Derfor driver man ikke og måler, veier og tar tiden i litteraturen. Men når sant skal sies, så opererer ganske mange av oss med hierarkier og rangeringer likevel. Selv om det er en umulig, for ikke å si vulgær, øvelse, så har jeg hodet fullt av ymse lister. Med jevne mellomrom flytter jeg bøker inn og ut av min egen liste over de beste bøkene jeg har lest. En gang iblant rokkerer jeg på rangeringen av norske diktere, og noen ganger lister jeg opp mine personlige favoritter over norske, nålevende forfattere. Men da får ikke Dag Solstad lov til å være med, det ville ha tatt bort spenningen i toppen. Til gjengjeld har han sin egen liste. Den heter «De ti beste bøkene av Dag Solstad», og der plasserer Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman seg ubeskjedent blant de aller fremste.

«Det er en helt enestående bok
som neppe ligner noe du har lest før ...»

Uten å protestere
På ett nivå forteller fotnotene den enkle og lettfattelige historien om Armand - en elegant mann i 60-årene. Norges ambassadør i London. En mann som spiller rollen som karrierediplomat til fullkommenhet, samtidig som han - når han kommer hjem om kvelden og kler av seg livkjolen - ler seg fillete over det systemet han selv er en prominent deltager i. Denne Armand følger vi, gjennom studietiden, gjennom to ekteskap, og fram til en nåtid hvor han får tilbake sin invalidiserte sønn fra krigen. Vi får innblikk i hvorfor Armand, i motsetning til barndomskameraten Paul Buer, velger å fortsette som før. Uten å protestere. Og følgelig fortsetter å leve et, tross alt, svært godt liv.

Samtidig bryter et annet sett med fotnoter inn og forteller om en annen mann i 60-årene. Det er forfatteren som forsøker å forklare for seg selv, så vel som for leseren, hva han holder på med. Hvorfor han skriver som han gjør. Hvorfor han ikke kan fortsette som før. Og hvilke følger det får for den romanen han sitter og skriver.

Vokser i mange år
Det tar ikke så lang tid å lese en roman av Dag Solstad. Men den fortsetter å vokse i mange år etter at man har lest den. Sånn kommer det utvilsomt til å være med Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman også. Og kanskje, om et par år, finner jeg de rette ordene for å forklare den helt særegne stemningen som Dag Solstad skriver fram i denne boka. Kanskje klarer jeg også å si noe mer presist om hvorfor jeg blir så berørt av den, hvorfor jeg blir så betatt av det inderlige alvoret den er skrevet med, og hvordan han klarer å gi hver eneste lille fotnote betydning.