Boka er et portrett av disse to kvinnene, og tittelen henspiller på avstanden mellom dem – døren. Mer konkret sikter tittelen også til Emerencs inngangsdør, hun bærer nemlig på en hemmelighet, og ingen slipper innenfor døren til leiligheten hennes. Når hun mottar besøk, som hun ofte gjør, spiser gjestene utenfor døren, aldri inne. Hva er det som skjuler seg innenfor døren?

Emerenc er ingen vanlig hushjelp, viser det seg snart. Hun nedlater seg aller nådigst til å ta den ledige posten hos forfatteren, men først etter å ha innhentet referanser om arbeidsgiveren. Det er hun selv som bestemmer både lønn og arbeidstid. Emerenc viser ingen forståelse for at noen kan tilbringe dagene sine med en slik unyttig beskjeftigelse som å skrive. Selv er Emerenc et arbeidsjern av dimensjoner, hun hjelper alle i nabolaget som trenger en håndsrekning. Når snøen faller, er det hun som egenhendig måker hele gata.

Emerenc opptrer så egenrådig og er så lite smidig overfor sin arbeidsgiver, at det stadig kommer til konflikter. Opprivende scener med gråting og krangling inntreffer stadig vekk, og alltid er det Emerenc som går av med seieren. Forfatterinnen står overfor et gjennombrudd, men blir fullstendig satt ut da Emerenc blir syk. Litt etter litt åpnes døren mellom de to kvinnene.

Døren er en fantastisk leseopplevelse, en perle av en roman. Szabo har en spesiell skrivestil og denne boka blir garantert sittende igjen i deg lenge etter at du er ferdig med den.