Perioden fra 1855 til 1920 var pionertiden i norsk telehistorie. I løpet av to generasjoner ble tre kommunikasjonsmidler introdusert i det norske samfunnet: telegrafen i 1850-årene, telefonen omkring 1880 og trådløs telegrafi - radiotelegrafi - ved århundreskiftet. Teknologien var ny og påkalte nysgjerrighet og entusiasme. Da to unge ingeniører høsten 1902 holdt foredrag om trådløs telegrafi, «det nyeste og merkeligste paa elektricitetens omraade», ble Grand Hotels rokokkosal fylt opp med tilhørere fra samfunnets ypperste elite - generaler, stortingsmenn, skipsredere og direktører. Utbredelsen og bruken av telekommunikasjonene var beskjeden sammenlignet med senere epoker, men i kraft av å være noe helt nytt var de likevel synlige i offentligheten. Politikere og andre deltakere i samfunnsdebatten var opptatt av hvordan telekommunikasjonene ville omforme samfunnet. Vanlige mennesker gjorde seg tanker om hvordan telefonen ville forandre hverdagen. Først da telefonen ble en hverdagslig ting, sluttet folk å reflektere over den.