I brosjyren Telefon for folket! utgitt i 1938 av Norsk Telegraf- og Telefonforbund og Arbeiderpartiets Teknisk Forening ble telefonsystemets stilling i Norge sammenlignet med situasjonen før Harald Hårfagre samlet landet i slaget ved Hafrsfjord. De omkring 250 private telefonselskapene var som småkonger «som har stirret sig blinde på interessene i sitt distrikt». Nå var det nødvendig å samle «Norge til ett rike også på telefonens område». Realiseringen av det statlige telefonmonopolet, som først ble sluttført i 1974, er et sentralt tema i boken. Hovedspørsmålet er likevel hvorfor Norge utviklet seg fra å være et av Europas ledende land med hensyn til telekommunikasjonenes utbredelse og kvalitet i første halvdel av 1920-tallet, til å være et land med kvalitetsmessig middelmådige, ja til dels dårlige telekommunikasjoner på slutten av 1960-tallet. En forklaring på denne tilbakegangen er at telesektoren hadde lav politisk prioritet i mesteparten av perioden mellom 1920 og 1970. Telegrafverket ble frustrert og fungerte i lange perioder lite effektivt blant annet på grunn av lave og lite forutsigbare investeringer. Dernest at samarbeidet mellom Telegrafverket og de private telefonselskapene fungerte dårlig. Dette resulterte i lange ventetider på rikstelefon og etter 1945 lange ventelister for å få installert boligtelefon.