Året er 1950 og den berømte Chilenske forfatteren Pablo Neruda er henvist til en liten Italiensk øy grunnet politiske årsaker. Hans kone er sammen med ham. På øya bor en italiensk mann Mario Ruoppolo som er misfornøyd med å være fisker som sin far. Mario ser seg om etter ny jobb og får jobben som stedets lokale postmann, men det spesielle er at hans eneste kunde er Pablo Neruda. Han bruker sykkel og bringer Neruda pakker og brev og etter hvert utvikler det seg til vennskap mellom ham og den store forfatter på tross av Marios snaue utdanningsnivå. Neruda introduserer ham for litteraturen og forklarer ham om ulike litterære grep.

Mario besøker ofte en restaurant som drives av Beatrice Russo sammen med hennes gamle tante. Mario blir forelsket, men er sky og sjenert overfor det annet kjønn. Derfor ber ham Neruda om hjelp og Neruda introduserer ham for metaforer noe som kan hjelpe ham til å si noe fint til noen uten at det er eksplisitt. Når Mario får sving på metaforbruken sin og Beatrice faller for dette er det duket for søt musikk noe som faller tanten vanskelig å akseptere, men til slutt blir de gift. Neruda vender tilbake til Chile etter at det politiske klima blir lettere for ham der og han mister kontakten med Mario og hans familie. Pablo skriver brev til Neruda, men får ikke svar før etter mange måneder og da fra hans sekretær som ber om at Nerudas saker skal sendes til Chile. Når Ruoppolo kommer over en lydopptaker får han en ide om å ta opp lyder fra naturen på øya og også lyden av hjerteslagene til sitt ufødte barn.

Etter mange år vender Neruda tilbake til øya og oppsøker restauranten hvor Beatrice jobber, men da får han vite at Mario har blitt drept i opptøyer da han skulle deklamere et dikt på et stort kommunistisk stevne i Napoli. Mario får ikke møte sitt barn. Beatrice blir alenemor med lille Pablito som er oppkalt etter Pablo Neruda for å hedre ham. Neruda får overbrakt lydopptaket som Mario har laget som et minne.

Dette er en hjertevarm, god film med mektige skuespillerprestasjoner.