Slik Jonathan Franzen forteller det, var han en gutt som var redd for edderkopper, skoleball, urinaler, musikklærere, boomeranger, populære jenter og for sine foreldre. Han hadde ikke noe imot nerdene, bortsett fra en desperat redsel for å være en av dem, noe som ville medført umiddelbar Sosial Død. Han, derimot, ønsket fortvilet å være en av dem som bannet helt naturlig, og som ga blaffen i alle funksjonene på den nye kalkulatoren.

I mistrivselssonen forteller Franzen om en oppvekst med konstant flau overfølsomhet. Han gir oss underholdende og undersøkende øyeblikk av innsikt. Enten han skriver om eksplosive kristne ungdomsfelleskap på syttitallet, Kafkas innflytelse på hans egne langtrukne forsøk på å miste dyden, eller det intrikate nettet som binder sammen fugletitting, hans eget ekteskap og drivhuseffekten, er Franzen alltid engasjert og tilstedeværende. Hans personlige historie om guttungen fra Midtvesten som gjorde New Yorker av seg, forteller han med nådesløs humor og stor kjærlighet, som i sine romaner. Resultatet har blitt et fengslende portrett av en mann, hans familie og vår tid.