Nobelprisen i 2006 gjorde Orhan Pamuk for alvor kjent for et norsk publikum. Nå er en av hans tidligste bøker kommet på norsk, "Det tause huset" fra 1983.
"Det tause huset" begynner stille og tilforlatelig, men utvikler seg til en dokumentasjon av tyrkisk historie og samfunnsliv fra store deler av 1900-tallet. Forfatteren fletter storpolitikk og samfunnsendringer sammen med en familie og dens skjebne.
En 90 år gammel enke, Fatma, bor i et forfallent hus i en liten badeby utenfor Istanbul. Den eneste hun har til å holde seg med selskap, er en middelaldrende dverg og tjener, Recep, som i årevis har lystret hennes minste ordre.
Raskt viser det seg at Recep er en del av den hemmelighetsfulle familien. Han er ett av to resultater av Fatmas avdøde ektemanns langvarige sidesprang med en kvinne han ansatte som hushjelp.
En sommerdag kommer Fatmas tre foreldreløse barnebarn. Faruk er den eldste, en tvilende og drikkfeldige historiker, den pengebesatte og lite sympatiske gymnasiasten Metin og jenta i søskenflokken, den boklig anlagte og kommunistsympatiserende Nilgün.
Forfatteren buker flere ulike fortellere som stadig avløser hverandre. Recep forteller første kapittel, Fatma det siste, men i de 30 avsnittene mellom dem veksler Fatmas barnebarn og den fanatiske ungnasjonalisten Hasan (som for øvrig er sønn av det andre «uekte» barnet til Fatmas mann).

Handlingen er lagt til sommeren 1980, da det var store politiske motsetninger i Tyrkia mellom høyrenasjonalister og venstreradikale. Flere tusen mennesker ble drept, og denne situasjonen er bakteppe for familiedramaet som utspiller seg. Fatma, som er en strengt troende muslim, ser tilbake på livet med en ektemann som har latt seg fascinere av Vestens rasjonelle forklaringer på livets mysterium. Fatmas ektemann og sønn er begge døde, og det de først og fremst hadde felles, var at de drakk som dyr. Ektemannen var utdannet lege, men viet sitt liv til å arbeide på sin encyklopedi, som skulle telle 48 eller 54 bind. Her skulle han opplyse østerlendingen ved å ty til vesterlandsk tenkning, ved å besinne seg på vitenskapelige sannheter, avvise religionen og Gud og sette mennesket i sentrum. Men arbeidet gikk trått, ikke engang Fatma ville høre på ham.