Kunsten å gråte i kor byr på en sjelden vellykket kombinasjon av svart humor og varm menneskelighet.

Gjennom øynene til en 11 år gammel gutt følger vi det indre kretsløp i en tilsynelatende normal familie fra et indremisjonsmiljø i Sønderjylland mot slutten av 1960-tallet. Gutten heter Alan, og hans fremste oppgave er å holde farens nerver i balanse, slik at han ikke gjør alvor av å ta sitt eget liv. Ved siden av jobben som melkemann er faren en fremragende taler, og særlig i begravelser evner han å lokke frem sterke følelser hos tilhørerne. Slike seanser virker berolignede på faren, og Alan tilrettelegger så godt han kan.
Moren har ikke den samme forståelsen for den presise administrasjonen av farens «psykiske nerver». Resignert snur hun seg vekk fra alle problemer, inklusive farens fysiske behov, noe som medfører at Alan må tilrettelegge det slik at storesøster tar sin del av byrden med å holde faren i balanse - på familiens sofa om natten.

Kunsten å gråte i kor er en oppvisning i kunsten å fortelle om såret barndom.