Berit er en snill og hjertevarm kvinne som tar seg av nykomlingen på en positiv måte, til tross for at hun relativt fort skjønner at besøket kommer til å vare lenger enn antatt. Hun er enke og en del år eldre enn Ulf. Det lille øysamfunnet skildres troverdig. Samspillet mellom menneskene og den enkeltes rolle gis et realistisk preg. Samtidig som alle vet det meste om alle, er de fleste også innstilt på å stille opp for hverandre når det trengs.

For å opprettholde befolkningen har samfunnet invitert en nederlandsk familie til å bosette seg på øya. Det avholdes dugnad for å gjøre alt klart til familien på fire skal komme. Når de så ankommer skjer en katastrofe som berører hele lokalsamfunnet. Ulf Vågsvik kommer til å spille en viktig rolle i den forbindelse.

Vi blir gradvis bedre kjent med Ulf, og skjønner fort at hans bakgrunn ikke er som for folk flest. Ulf har bestemt seg for en ny start på tilværelsen. Han har blant annet skiftet navn, uten at vi får vite hans opprinnelige navn. Dessuten har han ”seilt opp Oridongo”. Under den seilasen mistet han håret. Akkurat hvor Ulf Vågsvik befant seg i de årene seilasen varte, får vi ikke vite. Men det er ganske tydelig at det var en institusjon et sted på Østlandet. Han beskriver seg selv som en urban herre, fra hovedstaden. Vi skjønner at han har litt av hvert å rydde opp i sitt eget indre, og mye å bakse med fra fortiden. Han har en livlig fantasi som han må jobbe med å tøyle.

Ingvar Ambjørnsen er god til å skildre mennesker som faller litt utenfor. Det er fort gjort å sammenligne Ulf med Elling, som veldig mange har et slags forhold til. Selv om meningene er delte, synes jeg det er visse trekk hos Ulf som kan føre tankene til Elling. Men forfatteren lar dette spørsmålet stå åpent… Uansett, dette er en leseverdig bok som setter en del tanker i sving og som langt fra gir svar på alle spørsmål som måtte dukke opp.