På et rom på St. Antonius hospital ligger det en ulykkelig mann. Han er brannskadet og svekket, og ved siden av ham ligger det to dukker. På et lite bord ved vinduet er det plassert minner om en kvinne.
Det er stille lenge, inntil dukkene langsomt begynner å fortelle.
De forteller en historie om en kjærlighet som aldri ble oppfylt, om minner som forsøkes gjenskapt, om stor sjenanse og om å føre samtaler med seg selv.