I denne flotte essaysamlingen, den første boka etter at han fikk Nobelprisen i 2006, møter leseren en ny og mye mer personlig Orhan Pamuk.

Fra sitt arbeidsværelse i Istanbul, med utsikt over Bosporos, leverer nobelprisvinneren Orhan Pamuk en original og svært personlig essaysamling.
Her er tekster fra de tre siste tiårene. Orhan Pamuk skriver om litteratur, og han skriver om sitt eget liv og om sin livslange besettelse: å lese og å skrive.
Han skriver om egne bøker og om andre forfattere, fra klassikerne til de helt moderne, fra Dostojevskij, Tanpinar og Thomas Mann til Salman Rushdie og Patricia Highsmith. Men ikke minst åpner han i denne nye boka døren på gløtt til det private rommet. Her forteller han om sin egen hverdag: om å søke om nytt pass, om slektninger som dør, om forholdet til datteren Rüya, om å slutte å røyke, om filmer han liker, om ensomhet og lykke, om sin frykt og sin sosiale paranoia. Han klipper fra sine egenillustrerte notatbøker og viser nye sider av talentet sitt. Og han skriver om Øst og Vest, om nasjonalisme og Europa.
Her er dessuten flere av hans nyeste taler, blant annet den rørende nobeltalen om forholdet hans til faren: «Min fars koffert».

En helt ny novelle fungerer som et bonusspor. Her er synsvinkelen lagt til et barn i Istanbul. Både i denne novellen og i resten av boka øser nobelprisvinneren med litterær eleganse fra sitt eget overskuddslager.