En litterær kanon er en liste over de bøker en gitt kultur tillegger størst innflytelse og avgjørende litterær kvalitet. Denne boker er en oppfølger til Den norske litterære kanon 1900 - 1960 som kom i 2007. Nå er det norske forfattere som debuterte mellom 1700 og 1900 - fra Petter Dass til Sigbjørn Obstfelder - som blir lest med tanke på hva som fremdeles gjør dem kanoniske. Utvalget er gjort av fem professorer i litteratur: Erik Bjerck Hagen, Petter Aaslestad, Jørgen Magnus Sejersted, Tone Selboe og Jon Haarberg.

Boken kaster nye litteraturkritiske blikk på tretten forfattere som fortsatt definerer hva det vil si å skrive godt i Norge, og som i 2009 fortsatt utgjør tyngdepunktet i den norske litterære kanon. Her er kapitler som med skepsis og begeistring drøfter Ibsens helter, Holbergs ideer, Wergelands genialitet, Bjørnsons overlevelse, Hamsuns litterære svakheter, Colletts sakprosa og Vinjes tvisyn. De store romanene fra slutten av 1800-tallet får stor plass, spesielt Kiellands Garman & Worse og Skipper Worse, Skrams bøker om Hellemyrsfolket, Lies Familien på Gilje og Garborgs Fred. Egne kapitler er viet folkeviser, eventyr og salmer.