Den aldrende forteller møter en ung kvinne i joggedrakt, som han må følge etter. Hun åpner for vesentlige verdier i hans egen fortid. Sentralt i gjenopplevelsen av det forgangne står moren og hustruen, men også andre kvinner dukker fram i erindringen. Et samlende symbol for dem - og for det genuint kvinnelige - som ut av en drøm er en fjern kvinne, hun som en gang i en sommereng mistet spinnehjulet sitt, det som fortelleren sekler senere fant og tok vare på.
Fortidsglimtene utvider seg til et omfattende bilde av fortellerens liv. Han møter seg selv igjen slik han var i de forskjellige aldre i forholdet til faren, venner, i miljøer av mange arter og situasjoner som lever i ham, når han nærmer seg åtti.
Spinnehjulet er en frittalende, varm og enerøs bok em et rikt liv - som åpenbart har sammenfallende trekk med forfatterens eget.