Jeg kan ikke huske at jeg har sittet på et fang og at noen var god mot meg. Derimot husker jeg at jeg fikk ris, eller ble jaget ut igjen, fordi jeg ikke hadde greie på klokka og kom for sent hjem.
Savnet etter en far var sterkt, og jeg kunne misunne de guttene som hadde det. Synes å kalle dette "åndelig vitaminmangel". Det er godt med berøring av menn jeg er glad i: Kinn mot kinn, strykning over håret eller kinnet. Kjenne noe med kroppsvarmen fra den annen. Altså kjenne og oppleve noe av det jeg savnet i barneåra, ungdomstid, ja, hele livet for den saks skyld. Jeg tror at dette med kroppskondiare, om bare et handtrykk, betyr mye.