Boken tar grep fra første side, fanger leseren i et univers som er ulidelig vondt, sterkt, og ikke minst aktuelt»
Rivertonprisen er en høythengende pris, som Damhaug deler med blant annet Jo Nesbø, Unni Lindell og Gunnar Staalesen.

Tittelen på boka, Ildmannen, mer enn antyder at dette dreier seg om en pyroman.  Stallen på Stornes gård brenner, og nærmere tretti hester brenner inne.  Dette er starten på en rekke branner, og det er etter hvert ingen tvil om at de er påsatt.  Flere menneskeliv går tapt, og folk blir livredde.  Politiet sliter.
Torkil Damhaug gjør noen grep som ikke er så vanlige i kriminalromaner, han har ingen etterforsker som hovedperson, og politiet virker mer eller mindre udugelige i denne etterforskningen.

Boken åpner med en historie fra 1974, om en pakistansk mann, Khalid Chadar som sliter med å tilpasse seg det norske samfunnet.  Så fortsetter historien i 2003; dette foregår i et område rundt Lillestrøm, og vi blir kjent med flere personer; unggutten Karsten, søsteren hans. Vi blir også kjent med journalisten Dan-Levi Jakobsen, og hans lille familie. Det er et bredt og interessant persongalleri, i tillegg til en rekke tunge og aktuelle problemstillinger; umulig kjærlighet, kulturkollisjoner, generasjonskonflikter, gjengkriminalitet, karakteravvik, pyromani – dette og mye mer er viktige ingredienser. Dessuten annerledesheten, her i form av den innesluttede avvikeren med et tankesett som ingen andre kjenner, men som leserne får et innblikk i.

Det er gjerningsmannen som er hovedpersonen her, vi får vite hvordan han tenker, og delvis hvorfor, men ikke hvem han er.
Midt i boka tar forfatteren enda et overraskende grep, jeg vil ikke røpe for mye, men dette fører til at boka blir enda mer spennende!  Ildmannen er en bok som er vanskelig å legge fra seg, utrolig spennende og interessant, og med en overraskende slutt!